Tre bilder av turisten

Den franske forfatteren Stendhal besøkte Firenze i 1817, og skrev: "Firenze er ikke annet enn et stort museum fullt av fremmede turister".

Fra narsissisme til eksistensiell læring

Han fortsatte med å vise hvordan de lokale innbyggerne tok hevn ved å fortelle hverandre anekdoter om de tåpelige fremmede. Vi spør: Hva er en turist? Og hva er turismen?

Negativ omtale av turister er et gammelt fenomen, og heller ikke i dag er «turist» noe man gjerne identifiserer seg med. På den annen side er turisme både omfattende og voksende. I 2012 var det for første gang over én milliard internasjonale turistankomster i verden. Turismen gir stadig nye grupper mulighet til å se andre steder enn hjemstedet. Den er en kraft i globaliseringen og møtet mellom kulturer. De fleste av oss er reisende og turister flere ganger i året. Feriedagene er gjerne de dagene i året vi bruker mest penger på.

Så hvem er turisten? I denne artikkelen undersøker jeg noen måter å forstå turisme på. Hvordan har kvalifiserte betraktere oppfattet fenomenet? Hva slags rolle og plass har de tenkt at turismen har i samfunnet? Hva slags forhold til verden har turisten?

Systematiske forsøk på å forstå turisme startet trolig i 1961. Da viet historikeren Daniel J. Boorstin et kapittel til turisme i sin bok The Image or What Happened to the American Dream. Senere er forskning på turisme blitt en industri. En rangering fra 2006 inneholdt 40 regelmessig utgitte vitenskapelige tidsskrift om turisme. I tillegg kommer en jevn strøm av bøker.

Turisten som narsissist

Jeg har valgt ut tre innflytelsesrike bidrag - Boorstins fra 1961, deretter ett fra 1976 og ett fra 1999. Disse utvikler hvert sitt perspektiv på turisme, Boorstin skiller mellom turisten på den ene side og den reisende, the traveller, på den andre. Den reisende er en respektabel figur som legger ned et stykke arbeid gjennom sin reise. Turisten er derimot en krevende narsissist, en konsument som vil at alt skal være tilrettelagt og uten motstand. Og mens verden er reell for den reisende, er den for turisten blitt et kunstig produkt.

Den reisende

For Boorstin er den reisende i hovedsak en figur fra fortiden, en som svinner hen i takt med utbredelsen av en moderne verden. Før 1800-tallet reiste for eksempel unge, velstående engelskmenn på det man kalte The Grand Tour, en reise som gjerne gikk til Italia og kunne vare i flere år. Formålet var ofte å lære og tilegne seg nødvendig status for gode stillinger i hjemlandet. The Grand Tour var en dannelsesreise som dels modnet individet, dels lot det leve ut sin ungdom. Infrastrukturen som møtte den reisende på The Grand Tour var mildt sagt mangelfull sett med våre øyne. Mange steder var det elendig vei. Hoteller fantes ikke, du måtte kjøpslå deg til en seng eller sengeplass hver kveld. Det fantes ikke et interna sjonalt bankbasert pengevekslingssystem. Krigs områder måtte unngås. Få andre reisende var å se. Røvere og ville dyr kunne være en risiko. Langs Middelhavets kyst truet farlige smittsomme syk dommer i sommervarmen. Boorstin påpeker at disse forholdene først og fremst krevde noe av den reisende. Ordet "travel", reise, har sin rot i "travail" som betyr "besvær", "arbeid" eller "kval". Med tiden gjennomlevde man landskapet. Reisen gikk langsomt og strabasiøst, og man var som nedsunket i den uvante virkeligheten som omga en.

Turistens behagelige avsondring

Med den moderne turisten svekkes den egentlige reisen. Den teknologiske utviklingen, særlig jernbanen, gjorde reisen rask og trygg. Teknologien muliggjorde en demokratisering av reisen. Den ble for de mange. På 1840-tallet begynte Thomas Cook å arrangere selskapsreiser med tog i England. Cooks reiser gikk snart til det europeiske kontinentet, og etter hvert også til USA og Palestina. Med den arrangerte reisen startet imidlertid en avsondring fra virkeligheten. Cook var opptatt av å sikre reisen gjennom nøyaktig planlegging og komfort. Han innførte reiseledere som ivaretok passasjerene. Hotellovernattinger, transport og forsikring ble ordnet på forhånd. Den amerikanske forfatteren Mark Twain roste Cook: "Cook har gjort det å reise til noe behagelig og frydefullt".

Baedeker

I 1829 begynte tyskeren Karl Baedeker, som kom fra en solid forlagsfamilie, å utgi reisebøker for turister. Han var ikke den første, men hans utgivelser skapte en standard. Reisebøkene orienterte turisten detaljert og pålitelig i fremmede omgivelser. En av Baedekers innovasjoner var stjernesystemet for attraksjoner - attraksjonene ble gitt fra null til to stjerner alt etter hvor bemerkelsesverdige de var. Keiser Wilhelm: «Jeg må gå og vise meg fram i vinduet. Det står i Baedekers reisehåndbok at jeg alltid gjør det på dette tidspunkt.» Som Cook var Baedeker en tilrettelegger av reise. Baedekers beskrivelser og anvisninger reduserte det krevende ved reisen og bidro som engelskmannen til en skjerming fra virkeligheten. Baedeker styrte turisten mot det interessante og vesentlige. Sentrale valg var gjort allerede i reisens hjelpemid ler, og turisten ble fratatt noe av explorer-faktoren. Tradisjonen fra Cook og Baedeker, tendensen til ar rangement og skjerming, har fortsatt. Vi gjenfinner den i følge Boorstin i cruiset, som omgjør sjøreisen til flytende hotell, charterfly som eliminerer av stander, og i velutstyrte biler og motorveisystemer som isolerer fra omgivelsene og gjør turisten til en bevegelig tilskuer. Kanskje ville Boorstin ha oppfattet internett som enda en omdreining på reisens frakopling av det virkelige.

Attraksjoner er ikke virkelighet

Men kan man ikke likevel oppfatte de sentrale turistattraksjonene som berikende og treffende sammenfatninger av den kulturen man besøker? Nei, mener Boorstin. Attraksjonene, inklusive museer, er en ytterligere avledning og tildekning. Eiffeltårnet, Disneyland, Taj Mahal eller Macchu Picchu, vekker rett nok interesse, men de representerer noe avgrenset og utvannet sammenliknet med den reelle sammenhengen, det samfunnet de er en del av. Når oppmerksomheten rettes mot attraksjonene, svinner landet man besøker, hen i kulissene. Ikke bare de attraksjonene som viser seg fram i bylandskapet eller andre steder, men også alt som samles i museer, er for Boorstin problematisk. Mu seene river nemlig gjenstander og kunstverk ut av den opprinnelige sammenheng: Å kunne bringe Botticellis, Rubens og Titians målerier sammen i ett rom, hvor det var mulig åse dem på et par minutter... var en stor fordel... Museumsgjenstandene er blitt stuet sammen av hensyn til tilskueren, de stilles opp slik at de kan tilfredsstille hans krav om bekvemmelighet, hans vitebegjær, hans behov for underholdning... [Men en] levende kunstgjenstand som fjernes fra sine opprinnelige omgivelser, er som dyr i en zoologisk hage. For Boorstin blir altså mye av verdien borte når man ikke kan se kunstverkene i den sammenheng de fra først av var en del av, den veggen maleriet hang på, det palasset som rommet det, og som det var malt for. Trolig ville ikke Boorstin bli formildet av at histo riske museer i vår tid gjenskaper helhetlige miljøer i stedet for å stille ut løsrevne gjenstander. For den gjenskapte helheten vil fremdeles være en kunstig sak som tiltrekker oppmerksomheten og margina liserer det reelle, stedet selv. En morsom historie om hvordan attraksjoner for vrenger virkeligheten handler om den tyske keiser Wilhelm, som midt i et regjeringsmøte visstnok kunne si: «Mine herrer, jeg ber dere ha meg unn skyldt, men jeg må gå og vise meg fram i vinduet. Det står i Baedekers reisehåndbok at jeg alltid gjør det på dette tidspunktet.» Keiseren tilpasser seg turistens krav og blir noe annet enn han er idet han viser seg fram som attraksjon.

Turisme og mediesamfunnet

Et interessant trekk ved Boorstins teori er at han ser turisme som uttrykk for mer allmenne tendenser i samfunnet. Det fabrikkerte og virkelighetstildek kende opptrer ikke bare i turistens verden, men overalt. Boorstins bok er også en tidlig, ennå lese verdig analyse av det moderne mediesamfunnet. Han viser til hvordan det er bygget opp et apparat som fremmer reklame, mediehendelser og underholdning. Boorstin er en av de som tidlig påpeker hvordan dette symbolske nivået selv skaper virke lighet. Den medieskapte virkeligheten oppfatter han som en alternativ virkelighet som så å si legger seg over det "reelle" og tildekker det.

Kroneksempelet hans er presidentvalget i 1960, hvor John F. Kennedy slo Richard Nixon godt hjul pet av TV-selskapenes opphaussete, direktesendte debatter, regissert slik at det var viktig å ta seg ut og formulere seg knapt og slagordmessig. Her skapte TV selv den event som ble formidlet og som deretter skapte nasjonal historie. Boorstin kaller Kennedy-valgkampen for en pseudo-event, uvirkelig og medieskapt. Eller som han sier: "Ingenting er egentlig virkelig uten at det finner sted på TV", "Berømtheten er en person som er kjent for sin well-knownness". Også de hendelser som turisten opplever, er pseudo-events. Turisten trekkes bort fra virkeligheten gjennom den fabrikkerte og arrangerte reisen. På samme tid omformes individet til en kravstor konsument, en narsissist. Det skal skje noe spesielt hele tiden, noe som apparatet, enten det nå er turist- eller medieindustrien, skal tilfredsstille.

En syntetisk verden

Boorstin skrev i en tid preget av begeistring for det syntetiske. 1961 var forut for 60- og 70-tallets tilbake-til-naturen-bevegelse og oppgjøret med teknologioptimisme. Det syntetiske var relativt nytt og det var overalt. I USA ble det reklamert for avstressende piller til regelmessig bruk i hverdagen. Den syntetiske fiberen nylon ble lansert av DuPont Company i form av nylonstrømper i 1939, og salget hadde eksplodert etter 1945. Den amerikanske forbrukeren omfavnet etter krigen en strøm av nye produkter, som alle faller inn under samlebetegnelsen plastikk: syntetisk pels, kunststoffmadrasser, plastvesker, plastflasker, syntetiske tepper og møbler, fargerike elektroniske apparater. Elektriske gitarer fikk sitt gjennombrudd på 1950-tallet, i 1965 lanserte Robert Moog sin første synthesizer på markedet.

For Boorstin var turist- og medieindustriens pseudo-events varianter av det syntetiske, de var surrogater for egentlige reiser og egentlige begivenheter, slik nylon erstattet silke. Man kan tenke at Boorstin har vært opptatt av utbredelsen av syntetiske materialer, og at han der har funnet en modell eller metafor for forståelsen av den moderne kulturen. Senere har begrepet tourist bubble ofte blitt brukt om avsondringen fra det egentlige. Uttrykket indikerer at turisten ikke finner noen vei inn til stedet som besøkes. Han eller hun må aktivt flykte i motsatt retning av turiststrømmen for å nærme seg det egentlige. Selv de såkalte ryggsekkturistene (backpackere), som bevisst søker seg utenfor allfarvei for å gjenskape den reisendes erfaring, opplever at de beveger seg i oppgåtte spor og stort sett møter andre ryggsekkturister på sine turer.

Den søkende turisten

I 1976 ga den amerikanske sosiologen Dean MacCannell ut The Tourist. A New Theory of the Leisure Class. Denne boken har som Boorstins kapittel blitt en hjørnestein i litteraturen om turisme. Nye utgaver har kommet i 1989 og 1999. MacCannell hadde studert turister i Paris, og han slår fast at de ikke er så overfladiske og krevende som Boorstin synes å tenke. Tvert imot: "Alle turister ønsker i noen grad å stå i denne dypere forbindelsen med samfunnet og kulturen". Rett nok kan turisten komme på avstand til det virkelige. Ting kan være arrangert slik at det senker seg et slør mellom turisten og omgivelsene. Men i det minste må vi anerkjenne turistens ønske om å være i kontakt med virkeligheten. Det er ikke riktig som Boorstin sa, at turisten hadde omfavnet det syntetiske og blitt en selvopptatt livsnyter som ikke brydde seg om the real.

Lett-samfunnsforsker

Men hvis turisten ønsker å komme i en dypere forbindelse til samfunnet, hva består forbindelsen i? Hva søker turisten? Turisten vil komme i kon takt med samfunnets helhet, den større sammen hengen. I det moderne samfunn jobber vi gjerne innenfor avgrensede områder. Arbeidsdeling er regelen, og hvert individ ser helst fragmenter fra sitt ståsted. Imidlertid har det moderne samfunnet frambrakt en egen fritidssektor, og i denne sekto ren søker vi helhet. Her eksperimenterer vi med livsstiler og utvikler nye sosiale former. 1960-tal lets ungdomsopprør utviklet seg i hovedsak i fri tidssektoren, ikke i fabrikkene og på kontorene. Mange søker også helhet og tilhørighet gjennom deltakelse i religiøse samfunn eller livsstilsbevegelser. Turisme, og da spesielt sightseeing, er én slik fri tidskilde som bringer oss i retning av helhet. Rei sen til attraksjonene hever blikket og motvirker det fragmenterte bildet og den avsondring som det spesialiserte arbeidet ofte gir. MacCannel antyder at turismen er i slekt med religion i tradisjonelle samfunn: Attraksjonene er det samlende punkt for bevisstheten, det er i disse det som er større enn en selv, nemlig samfunnet som sådan, viser seg, på samme måte som hellige gjenstander og ritua ler kan frambringe den større helheten i en religiøs sammenheng. Vi har en sterk impuls til å se sentrale attraksjoner. I Europa må du se Paris, og er du i Paris må du se Eiffeltårnet, Louvre med Mona Lisa og Notre Dame-katedralen. Turistene som MacCannel inter vjuet i Paris, sa at de av hele sitt hjerte hadde øn sket å se byen og dens attraksjonene. Og vi vil jo så gjerne til verdenshovedstaden New York, hvor vi ser Frihetsstatuen og opplever Man hattan med dets museer, børsen på Wall Street og Empire State Building. I ens hjemland har det vært viktig å besøke hovedstaden og de sentrale attrak sjonene utenfor denne, det som uttrykker landets identitet. Slik framtrer hele systemer av attraksjoner. Samfunnet organiserer spontant sine forskjellige elementer til en strøm av inntrykk. Turisten kan gå en rute og oppdage samfunnets ulike sider: kommersielle og industrielle etablissementer, bydeler, yrker, transportmidler. Attraksjoner i Nord-Amerika, foruten de vi har nevnt fra New York, vil kunne være: et edwardi ansk hus i Boston, en kanadisk politimann til hest, en bro over Mississippielven, Chinatown i San Fransisco, Grand Canyon, indianere og cowboys. Gjennom disse attraksjonene trer samfunnet som helhet fram for turisten. Til syvende og sist er samfunnet selv den store attraksjonen. Turisten blir en samfunnsforsker light. En eldre utgave av Baedekers reisehåndbok sier om Paris: "Paris er ikke bare det politiske sentrum, men også sentrum for det kunstneriske, vitenskapelige, kommersielle og industrielle liv i nasjonen... hver gren av fransk virke er representert her". Reisehåndboken framstiller byen som et panorama over arbeid og aktivitet i ulike former. Turisten er midlertidig fristilt fra denne aktivitetsstrømmen og kan betrakte den som tilskuer, med andre ord få et glimt av sammenhengen.

Mellom fronten og bakre regioner

Men turisten kan også komme på avstand til det egentlige. Det er "noe ved turistsammenhengen som ikke er intellektuelt tilfredsstillende", sier MacCannel. Boorstin mente her at turistarrange mentet kom i veien for virkeligheten og skjulte den for turisten. MacCannel nyanserer dette. Han skil ler mellom samfunnets back og front regions. Skil let gjelder langt mer enn turisme. Kunstige stoffer som gjør maten mer fristende gjennom friskere farge, kan sies å bygge på dette skillet. Det som framvises, blir en halv sannhet, det er bare i bak rommet, hvor tilsetningen gjøres, at sannheten blir tydelig. Nylig har vi i Norge hatt en debatt om sannferdig navngiving av mat som gjenspeiler det samme skillet.

Turismens verden er gjennomsyret av skillet mellom front og bakrom, mellom det som vises fram og det som ikke vises fram. Dette skaper ulike grader av sannhet og mystifikasjon for turisten. For turisten vil det å få et glimt av bakrommet være ønskverdig, for det innebærer at man nærmer seg en sannhet, en autentisk verden. Det kan være å besøke en familie i deres egen bolig, eller å se hvordan produksjonen foregår på restauranten hvor man spiser eller i en bedrift man besøker. Vi inviteres til å se bankens pengehvelv, fjøset på gården, bygningens lufteanlegg, hotellets kjøkken. Noen ganger havner turister mer eller mindre ufri villig i bakrommet og belønnes med en autentisk opplevelse: De mister veien og reddes av en for bipasserande lokal bilist, eller de finner ikke ho tellrom og övernätter privat. Noen turister fikk en opplevelse av det bakre rom da de besøkte Cape Kennedy under romferden til Apollo 13 i april 1970. På grunn av en eksplosjon i en oksygentank måtte fartøyet gjøre en dramatisk og improvisert vendereis. Turistene fikk dermed i noen grad til gang til det autentiske fordi det som skjedde på rombasen ikke lenger var regissert. Hvis verden er delt i front og bakrom, og hvis turisten ønsker tilgang til sistnevnte, så vil turistindus trien kunne bruke dette skillet. Det gjør den ved å framheve det autentiske og så og si tilby opplevel ser i de bakre rom. Vi inviteres til å se bankens pen gehvelv, fjøset på gården, bygningens lufteanlegg, hotellets kjøkken. Eller det reklameres med arrangerte reiser til ste der hvor det ikke er mye turisme, slik at veien inn til det autentiske er kortest mulig. Turismen skaper dermed kontrollerte bakrom, en iscenesatt autentisitet, for å tilfredsstille turistens ønske om sanne opplevelser. For turisten blir det imidlertid vanskelig å vite om opplevelsen er autentisk eller ei. Man tror man er på vei til noe egentlig, og så viser det seg å være en frontregion som er satt opp på forhånd. Bare unntaksvis og gjennom tilfeldigheter glir sløret til side for turisten. Dette får MacCannel til å konkludere med at turisme, selv om turisten er seriøs og søkende i sin innstilling, ikke kan være det samme som et alvorlig studium av virkeligheten. Turisten er ikke en antropolog som trenger gjennom illusjoner for å forstå kulturer. Turisme er "fundert på det ikke autentiske og er i seg selv overfladisk i forhold til nøye studium". En turistisk erfaring "er alltid mystifisert", den inneholder alltid en grad av løgn. Men til forskjell fra Boorstin synes altså MacCannel å mene at linjen mellom virkelighet og mystifikasjon er gradert, slik at det for turisten er tale om å ha et mer eller mindre adekvat forhold til virkeligheten.

Den eksistensielt lærende turisten

Den svenske etnologen Orvar Löfgren er med sin bok On Holiday. A History of Vacationing fra 1999 markant annerledes enn de to foregående forfatterne. For Löfgren er turisme og reiseliv "et kulturelt laboratorium hvor folk har kunnet eksperimentere med nye sider av sine identiteter, sosiale relasjoner, samhandling med naturen og også å ta i bruk viktige kulturelle ferdigheter som dagdrøm og mind travelling". Löfgren legger som vi ser, mer vekt på subjektet, hva som skjer med turistens måte å være til stede i verden på, mens de to foregående forfatterne legger mer vekt på turistens observasjon av virkeligheten slik den objektivt sett er. Løfgrens turist er deltaker, Boorstins og MacCannels er i større grad tilskuer - og i tillegg utsatt for tildekningsmanøvre. Hvordan tar turismen seg ut som eksistensiell læringsprosess?

Fra målerisk natur til bungee jumping

Da den moderne turismen utviklet seg i England i siste halvdel av 1700-tallet, søkte man det pittoreske. Pittoresk betyr målerisk, eller "som på et bilde", eller, med tidens egne ord: "den type skjønn het som er behagelig i et bilde". Det pittoreskes fremste talsmann var William Gilpin (1724-1804). I hans kjølvann søkte engelske turister ut i naturen, spesielt i Wales og Lake District. Der søkte de motiver som liknet dem man finner i landskapsmålerier. Særlig populære modeller var bildene til den franske maleren Claude Lorrain (1600-1682). Måleriene lærte turisten å se naturen. Man skulle utsette seg for det ville, men naturen skulle samtidig være temmet.

Et uttrykk som ble brukt om denne tvetydige kvaliteten var "the harmoniously confus'd", det som både er harmonisk og forvirrende sammenblandet. Også en interesse for ruiner og naturlig anlagte parker inngikk i jakten på det pittoreske,.

Innrammet natur

Med seg i bagasjen kunne turisten ha skissebok el ler malesaker, dagbok, lommeutgaver av dikt, reiseguide med beskrivelser av ruter og steder, og et såkalt Claude-glass, et farget speil som man brukte til ä se over skulderen med og som så å si rammet inn landskapet, omtrent på samme måte som foto grafiet senere kom til å gjøre. Noen gånger over gikk naturen forventningene: "Her savnes ikke noe malt lerret... naturens vakre landskap er nok i seg selv", sier en av turistene. De første turistene hadde altså indre modeller hentet fra landskapsmaleriet, og de opplevde bildeliknende kvaliteter i naturen. Men egentlig var det stemninger og emosjonell bevegelse de søkte. Naturen kunne virke løftende, gripende, eller den kunne bringe en inn i melankolske stemninger, det siste særlig hvis ruiner var en del av det man be traktet. Den pittoreske turismen er blitt karakteri sert som et "eksperiment i kontrollert estetisk re spons". Den står i kontrast til en tidligere reiseform som i hovedsak var opplysningsorientert, innrettet mot det å innhente kunnskap. Fram mot 1800-tallet begynte naturen å bli oppfat tet som et estetisk objekt, ikke som en trussel slik den gjerne ble oppfattet tidligere. Alle redskapene man utstyrte seg med - skissebøkene, diktene, Claude-glasset -, samt nye språklige uttrykk om det pittoreske: picturesque, scenery, wilderness, ama zed, bewildered osv., kan forstås som måter å temme naturen på, som om det europeiske mennesket ikke ennå var helt klar for å ta den inn over seg.

Ufortolket natur

Historikeren Malcolm Andrews, som har studert denne tidlige turismen, sier om redskapene og det nye språket, at "alt dette dannet et subtilt psykologisk forsvar for turisten som var eksponert for skremmende og ofte forvirrende landskap". Føl gende bemerkning fra en turist i 1775 uttrykker be hovet for støtte i språket: "Når jeg er bankerott og har uttømt mitt lille lager av følelse, ord og beskri velse, da trekker jeg på dikterne for å få... rikere leveranser". Dikterens ord danner en struktur for det ufortolkede naturinntrykket. 200 år senere har vi kanskje et mer avklart forhold til naturen som estetisk objekt, men vi berøres fort satt av den. Dette forholdet var de tidlige engelske turistene blant de første til å utvikle. Vår natur opplevelse står i gjeld til dem. Trolig kan vi også si at den engelske turisten begynte å utvikle et nytt forhold til egne følelser, til sitt ubevisste, gjennom møtet med den utemmede naturen, en evne til å forholde seg til det rå og naturmessige både der ute og inne i en selv.

Storslagen natur

Men hvor mange utfordringer kan den engelske naturen gi? Og hvor lenge kan landskapsmaleriet gi nødvendig inspirasjon? Det begynte snart å mel de seg en følelse av rutine. De reisende lengtet etter noe mer, så de begynte å dyrke det mer storslagne og ville, the sublime, «alt som overrasker sjelen, alt som skaper en følelse av frykt». Man vendte seg mot de store fossene, høyfjellet, vulkaner, stormer, mot det majestetiske og skremmende. Fossen Niagara på grensen mellom USA og Cana da ble selve kjennemerket på det storslagne. Nia gara var populær blant fortroppen av turister alle rede rundt 1800. Likesom for det pittoreske, ble et vokabular for det storslagne utviklet, med uttrykk som breathtaking, awesome, grandiose, gripping, mo ving, majestic, overwhelming. Eller som en turist sa om fossen: "Jeg føler meg halvt gal når jeg tenker på den". Imidlertid ble Niagara snart gjort tilgjengelig for de mange. Fossen ble et sted for bryllupsreiser alle rede omkring 1840. Den som ville oppleve det stor slagne var henvist til mer opprinnelig villmark, for eksempel høyfjellet.

Bortvist fra naturens omsorg

Det kan være overraskende i dag å lese om hvordan høyfjellet ble oppfattet i tidligere tider. Natur viteren Carl von Linné var for første gang i fjellene i Nord-Sverige i 1732. Han ble frastøtt av det han så som et ustrukturert og fremmedartet landskap. En engelsk reisende betraktet i 1775 det skotske høyfjellet som et sterilt sted, "bortvist fra naturens omsorg". Men etter hvert lot man seg fascinere. Rundt 1800 festet turistene oppmerksomheten på de sveitsiske alpene. «Sveitsisk» fikk merkevarestatus og landet utviklet sin turistindustri. I USA konkurrerte flere steder om merkelappen the Switzerland of the USA. I Europa seilte Norge opp som stor turistnasjon i kjølvannet av Sveits - engelske turister begynte å komme på 1830-tallet. Hele tiden ser man at det som først oppfattes som vilt og vakkert, etter en stund erstattes av nye, villere steder, real wilderness. I USA dro man vestover, til Sierra Nevada, som ble en turistattraksjon på 1860-tallet. En turist beskri ver Sierra Nevada som «møte med Gud ansikt til ansikt... det var Niagara, forstørret».

Panorama

Et neste trinn i læringsprosessen kan kalles «det panoramiske», evnen til å se det vidstrakte og å be trakte landskapet mens man selv er i bevegelse. De første panoramaer var bilder av London og Edin burgh av maleren Robert Barker. Slike bilder ble første gang vist i 1792, de hadde buet overflate og dannet en halvsirkel rundt tilskuerne. Etter hvert utviklet man panoramabilder som skapte illusjon av bevegelse og som brakte naturscener til byene, for eksempel et flere kilometer langt sammensatt bilde av Niagara som ble vist mange steder i USA i 1850-årene. Panoramateknikken smittet over på turisme. Det ble et mål for turisten å komme høyest mulig opp slik at man kunne nyte panoramisk utsikt over landskapet. En mengde utsiktstårn ble bygget på 1800-tallet, og det ble meningsfullt å streve seg opp til toppen av et høyt fjell. Panoramaet var en ny måte å bli beveget på, en ny måte å være på. Fra fjelltoppen ble verden der nede mindre vesentlig, mennesket «ikke annet enn et atom», som en ame rikansk turist skrev. Panoramaet skapte en avstand til verden, et tilskuerblikk. Tilskuerblikket ble kultivert også gjennom nye framkomstmidler. Å se landskap fra tog eller dampbåt understreket at det var en avstand mellom turist og omgivelser. De første reisende med tog ble rådet til å feste blikket på horisonten for å unngå svimmelhet. August Strindberg klaget over at han mistet evnen til å fastholde tankerekker når han reiste med tog, en annen forfatter skrev at «trær, åkre og fjell... danser omkring». Men med tilvenningen forsvant disse bekymringene. Togselskapene begynte å henge opp plakater for å framheve de sceniske nytelsene turen kunne gi.

Egen sjanger: spaserturer

Siden det nå var skapt en distanse til landskapet, økte imidlertid interessen for å spasere i landska pet. Det å gå hadde tidligere hatt lav status og var for de fattige. Nå ble fot- og spaserturer en egen sjanger hvor man unngikk distansen og farten og kom i kontakt med landskapet igjen. Ja, det ble en måte å finne seg selv på, gjenvinne den frie tanken, en sanselig form for bevegelse. På 1830-tallet begynte franskmannen Claude Francois Denecourt å merke Fontainebleu-skogen utenfor Paris med piler malt i blått. Den merkede turstien var oppfunnet, og folk kunne selv ta seg fram i villmarken. Den skandinaviske varianten var fjellturisme, med «ensomme, stille steder hvor du kan møte deg selv i fred», som en svensk fjellturist fra 1800-tallet meditativt formulerte det. I utviklingen fra det pittoreske til det storslagne, til det panoramiske og til fotturen og utforskningen av villmarken, tar turismen form av en sammenhengende eksistensiell læringsprosess, en eksperimentering med det å være til i verden. Mye av dette er i dag ting vi tar for gitt: naturbetraktningen som setter sjelen i bevegelse, fotturen hvor grensen mellom en selv og landskapet ikke lenger oppleves så skarp. Men én gang har dette blitt utviklet. Og prosessen har fortsatt langs mer eller mindre fruktbare veier: Etter turen kommer fjellklatring og andre former for adventure tourism, hvor et av målene er å «føle at man lever»: Fjellekspedisjoner, polarturer, rafting, bungee jumping.

Sommer på stranden

Løfgren påpeker også at mer hedonistiske former for turisme har elementer av eksistensiell læring. Strandlivet langs Middelhavet ble oppfunnet på 1920-tallet. Forut for dette var middelhavsområdet relativt forlatt om sommeren, fordi det ble ansett for å være for varmt og for risikabelt med hensyn til sykdommer. Men på 1920-tallet endret dette seg. Sommeren 1922 slo for eksempel det amerikanske kunstner ekteparet Gerald og Sara Murphy seg ned på en strand i Antibes på den franske rivieraen. De over talte et lite hotell til å holde åpent neste sommer og kjøpte selv et hus, Villa America. Hit inviterte de gjester fra kunstnerkretser, blant annet Fernand Léger og Pablo Picasso. Utover på 1920-tallet utviklet dette miljøet en mo derne form for sommerferie, med lange dager på stranden, lek og svømming, måltider på terrassen, jazz på platespilleren, sandaler, brun hud, hvite shorts, hvit caps. Mange andre fulgte eksempelet. En ny turistform begynte å danne seg, tuftet på solbrent hud, lek og moro, lokalt caféliv, kasino og nattklubber, og i det hele tatt med stor vekt på alt uformelt, «på en måte en amerikansk erfaring» ifølge Gerald Murphy. En slags kontrollert regresjon, kanskje? Allerede på 1930-tallet var den franske rivieraen fylt av sommerturister. Den store eksplosjonen kom imidlertid på 1960- og 1970-tallet, da charter turen med jetfly ble vanlig. Antall turister i Spania økte fra 6 millioner i 1960 til 30 millioner i 1975.

Ta bort angsten

Hva har læringen bestått i på dette området? Frihet til og evne til å gjøre ingenting, og å ha moro, altså evne til hedonisme, er ett svar. Men også i noen grad kontakt på tvers av nasjon og kultur i brede lag av befolkningen, om enn i høy grad standardi sert og kommersialisert. «Den nye pakketuren var også laget for å ta bort mye av angsten knyttet til å mestre fremmede kulturer, som språk, eller etikette i hoteller og restauranter». Løfgren påpeker også at de første charterturistenes naivitet for lengst har blitt erstattet av folk som vet hva de ønsker, og som gjerne også velger indivi duelle løsninger straks charterflyet har landet. Vi har kort sagt begynt å lære å håndtere pakkereisen, noe også turistindustrien følger opp med stadig mer nøyaktig informasjon til kunden.

Konklusjon

Det store skiftet i forståelsen av turisme er trolig overgangen fra et objektivt ståsted til et ståsted hvor det som skjer med subjektets, individets, væremåte er mer framtredende. Løfgren er ikke så opptatt av om turisten oppfatter verden riktig.

Det viktige er at nye måter å være i verden på utvikles gjennom vår fritid. Kanskje var det syntetiske samfunnet såpass nytt da Boorstin skrev i 1961, at det sentrale problem måtte bli hvorvidt den mer autentiske virkeligheten kom i skyggen eller ei. I dag er verden så gjennomsyret av det syntetiske og medieskapte, og vi er blitt så vant til det, at denne problemstillingen ikke er like påtrengende. Det viktige blir da snarere vår væremåte, hvordan vi forholder oss til verdens mangfold, enten dette nå er kunstig overflate eller noe mer opprinnelig.

Litteratur

  • Malcolm Andrews, The Search for the Picturesque, Scolar Press, 1989.
  • Daniel J. Boorstin, Den syntetiske verden eller Hvad der skete med den amerikanske drøm, Gyldendals Uglebøger, 1968 [The Image or What Happened to the American Dream, 1961].
  • Orvar Löfgren, On Holiday: A History of Vacationing, University of California Press, 1999.
  • Dean MacCannell, The Tourist. A new theory of the leisure class, University of California Press, 1999 [1976].
  • Bob McKercher et.al., "Rating tourism and hospitality journals", Tourism management, 27, 6, 2006, 1235-1252.
  • Valene L. Smith (red.), Hosts and Guests: The Anthropology of Tourism, University of Pennsylvania Press, 1989.

Artikkelforfatter

Dag Jenssen, f. 1959, dr. art., historiker, dekan ved Fakultet for samfunnsfag ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Kurslærer i Acem, redaktør i Dyade.