Dag Jenssen
Dag Jenssen, dr. art., historiker, professor i vitenskapsteori, OsloMet - storbyuniversitetet, redaktør i Dyade og kurslærer i Acem.
"Er historie en vitenskap eller en kunstform? Dette spørsmålet er blitt stilt mange ganger" skrev historiefilosofen Benedetto Croce i 1893.
Da historie ble vitenskapelig i første halvdel av 1800-tallet, var det vanlig å medgi at det fantes «kunst», «poesi» eller «litteratur» i historiske framstillinger. Fortiden skulle ikke bare dokumenteres og forklares, den skulle anskueliggjøres, males fram slik den hadde vært for de som levde da. Tidskoloritt og en livaktig beskrivelse av hendelser og personer var viktig.
Dette var kunstelementet. Da Croce skrev hadde tidene endret seg. Positivisme og vitenskapstro var framherskende i andre halvdel av 1800-tallet, og kunsten var ikke lenger like verdsatt som del av arbeidet med historien. Dette varte fram til kritikken av positivisme satte inn på 1960- og 1970-tallet. Siden da har spørsmålet om historie som vitenskap og kunstform vært aktuelt på ny. Kunstelementet har igjen blitt oppvurdert.
En av de viktigste historiefilosofene, Hayden White, skrev for eksempel om sitt arbeid: "Jeg har forsøkt å vise det historiske verkets uunngåelige poetiske natur". 2 Den nye interessen for kunstelementet har ikke minst vært samlet omkring følgende spørsmål: Er historie fortelling, er den historiske forståelsen narrativ? For hvis man svarer ja, er det også nærliggende å tenke at historikeren gir farge til fortiden, tilføyer estetiske kvaliteter slik at den får et mer subjektivt preg.
I denne artikkelen presenterer jeg tre såkalte narrative perspektiver, perspektiver hvor fortellingen gis en rolle for historie. Alle perspektivene kan åpne for kunstelementet, hvert på sitt vis som jeg forsøker å gjøre rede for. Da ville historien være som livet: "just one damned thing after another" Innledningsvis minner jeg om at "historie" har to betydninger: på den ene side den menneskelige fortiden som sådan, og på den andre side studiet, forståelsen og framstillingen av fortiden. Denne artikkelen handler om det sistnevnte, ikke om fortiden som sådan.
Første perspektiv: fortelling er forklaring
En tidlig narrativist var den amerikanske filosofen Arthur C. Danto, som i et verk fra 1965 mente at fortellinger brukes av historikere for å "forklare forandringer". Historikernes jobb er "å forklare forandringene samtidig som de forteller hva som hendte".3 Det er altså når man forteller hva som hendte at forklaring følger som en nærmest automatisk effekt. Forklaringen er ikke noe som kommer i tillegg til fortellingen.
Hvis du for eksempel undrer deg over hvorfor den franske kongen Ludvig XVI døde upopulær, så vil du gjerne ha en fortelling om hva som skjedde i forkant, slik at du forstår hvordan han ble upopulær. En helt minimal fortelling kunne være som følger: Ved kroningen i 1774 var Ludvig populær blant folket, men dette endret seg med Frankrikes stigende problemer i årene frem mot den franske revolusjon. Som den fremste representanten for statsmakten fikk Ludvig skylden for landets vanskeligheter og ble mistenkeliggjort og latterliggjort av de revolusjonære kretsene.4 Her får vi vite at det skjedde negative ting i Frankrike etter 1774, at folket tilskrev kongen ansvaret for problemene, og at han dermed ble upopulær. Dette er en akseptabel forklaring, selv om den selvsagt kunne gjøres langt mer detaljert ved å fortelle om alle relevante enkelthendelser mellom 1774 og 1793.
For Danto handler historie om transformasjon, og det er dette som gir fortellingen en sentral plass. Historie er å kjede sammen hendelser mellom en begynnelse og en slutt slik at det blir klart hvordan og hvorfor endring skjedde. Begynnelsen i eksempelet er kongens popularitet i 1774, slutten er at han er upopulær i 1793. Fortellingen fyller inn det som mangler imellom.
Hvis alt var grunnleggende likt hele tiden, ville det ikke være behov for historie, det ville ikke være noen historie å fortelle. Da ville historien være som det en gang er blitt sagt om livet: "just one damned thing after another". Det er ikke bare enkeltpersoner og deres handlinger som på denne måten kan utgjøre grunnen for historiske fortellinger. Det kan like gjerne være "store" hendelser eller forløp. Spør man for eksempel etter grunnene til dannelsen av den sentraliserte franske stat på 1600-tallet, vil man kunne føres tilbake til det føydale Europa som en begynnelse. På den tiden var makten spredd utover etter at Romerriket hadde falt sammen. Fortellingen vil da med utgangspunkt i dette nullpunktet, vise hvordan kommunikasjon, pengesirkulasjon, teknologi, handel, byer, kultur, religion og politiske maktforhold osv. gradvis ble endret og utgjorde et grunnlag for en sentralisert stat. I stedet for at enkeltpersoner bærer fortellingen, blir da Frankrike selv "hovedpersonen". De forskjellige hendelsene og "personene" som driver fortellingen framover, er de forskjellige sektorene og utviklingstrekkene i samfunnet.
Middelhavet som hovedperson
Vi må altså tenke oss at selv om vi forlater enkeltmenneskets nivå, så er den historiske förklaringen en fortelling. Den er fortelling i den forstand at vi finner den samme kjeden av hendelser som forbinder begynnelse med slutt som vi vil finne i et tradisjonelt eventyr, et klassisk teaterstykke eller en tradisjonell roman. Det betyr imidlertid ikke at historiebokens tekst nødvendigvis er typisk fortellende. Fortellingen ligger snarere i den historiske analysens oppbygging, ikke i hvordan teksten selv flyter.
Filosofen Paul Ricoeur er den som med størst kraft har hevdet at historiebøker gjemmer på en forklarende fortelling selv når bøkene framtrer på sitt mest vitenskapelige og analytiske, og selv når de behandler helt upersonlige størrelser. Ricoeur har blant annet vist hvordan Middelhavet var det man kan kalle hovedpersonen i et klassisk historisk verk fra 1949 utgitt av Fernand Braudel. Braudels bok formidlet hvordan Middelhavet ble detronisert som sentrum for europeiske maktinteresser etter at Spania begynte å ta inn gull fra Amerika på 1500-tallet. Det nye sentrum ble nå Atlanterhavet, og Middelhavet kom til å spille en sekundær rolle de neste hundreårene.5 Ironien var at Braudel selv nettopp ikke oppfattet sin bok som en fortelling. Han så den som en strukturell historisk analyse. Verket var delt i tre deler som ble behandlet hver for seg: en del om stabile forhold som geografi og mentale vaner, en del om økonomiske sykluser og en siste del om politikkens flyktige virvar. Til tross for denne strenge lagdelingen fra forfatterens side, og til tross for hans egen aversjon mot historie som fortelling, var det altså mulig å oppdage et underliggende drama.
Vil Ricoeur si at dette er et kunstelement i Braudels verk? Jeg er usikker. Sikkert er det at han setter et skille mellom fiksjonslitteratur og historie, så han er ikke villig til å si at historie er en kunstform. Men samtidig snakker han om en "narrativ koherens" eller "narrativ sammenheng" som historikeren lager.6 Fortiden selv er ikke en fortelling, og historikeren må skape en helhet av alle de spredte hendelsene slik at de utgjør et helhetlig handlingsforløp. Denne sammenfatningen er ikke så langt unna et kunstelement. I alle fall er det et punkt hvor historikerens evne til komposisjon griper inn i fortidens materiale.
Fortellingen er et plot
Eksemplene over gir grunn til å spørre hva en fortelling egentlig er. Hva må til for at vi skal kunne snakke om fortelling? Jeg ga tidligere en minimal fortelling for Ludvig XVI. Et enda mer sparsomt eksempel på en fortelling har vært gitt av Gerald Prince: Historie er en vitenskap med plass for det tilfeldige og særskilte John var lykkelig, så fikk han øye på Peter, og dermed ble han ulykkelig.7 Grunnleggende for fortellingen er at den gir oss en kjede av hendelser og minst én endring. Det ville knapt være en fortelling at John var lykkelig, at han så Peter, og at han fortsatt var lykkelig. Og så må det være en hovedperson, en (eller flere) som det handler om. Det er altså heller ingen fortelling at John var lykkelig, at han så Peter, og at la oss si den engelske dronningen deretter ble ulykkelig.
Endringen må gjelde den samme. En fortelling kan da oppfattes som en strøm av hendelser rundt en hovedfigur, hvor hendelsene driver fram en konklusjon. Denne kjernen kalles gjerne handling, handlingsgang eller plot: "fortellingens design og hensikt, det som former en fortelling og gir den en bestemt retning". 8 Begrepet plot viser at det er en formende hånd i arbeidet med å lage en historisk fortelling. Historien forteller ikke seg selv, den må konstrueres.
Interessant nok var det historikere i fagets barndom på begynnelsen av 1800-tallet, som drømte nettopp om at "hvert århundre så å si skulle fortelle seg selv og snakke med sin egen stemme". De ønsket å samle dokumentene fra fortiden og trykke dem som de var, som "en kontinuerlig fortelling". Dette prosjektet, en Chronique planlagt utgitt i 1826, ble imidlertid oppgitt fordi man skjønte at det måtte til en estetisk ordning av stoffet.9
Fortellingen er ikke en logisk utledning
En annen måte å definere plot på er: "digresjon på hvert punkt for ånå fram til sentrum". 10 Selv om det er en retning i handlingen, så går den hele tiden ut på villspor før tråden blir klar igjen. Fortellingen respekterer dermed hver enkelt hendelses særpreg, selv om den røde tråden ikke blir borte, men snarere styrkes. Dette sier oss at en fortelling ikke er en strengt nødvendig utledning av typen 2 + 2 = 4. Snarere er konklusjonen plausibel, troverdig, gitt hendelsenes gang.
Her er en fortelling som holder seg innenfor samme tema som tidligere, spørsmålet om kongen og den franske revolusjonen: Under det franske eneveldet var kongens makt utledet fra Gud, og han var ikke ansvarlig overfor folket. I mange tiår forut for den franske revolusjon foregikk det imidlertid en symbolsk nedbygging av kongens guddommelige opphøyethet. Dette skjedde blant annet gjennom tekster og avbildninger som ble spredd i Paris og andre steder. På denne måten var kongens legitimitet allerede svekket da Ludvig XVI regjerte. Det kunne lettere enn før stilles spørsmål ved hans makt. 11 Denne fortellingen gjør det troverdig, men ikke strengt nødvendig, at Ludvig XVI ville miste popularitet, ja også bli avsatt og til og med henrettet, da problemene hopet seg opp. Det kan imidlertid være at andre digresjoner i plotet kunne ha trukket i andre retninger og reddet ham. For eksempel mener historikere nå at det franske folk var urettferdig i dommen over Ludvig XVI. Hadde de sett hans rolle klarere, kunne kongens og landets videre historie vært noe annerledes.
Det at fortellingen ikke er en logisk utledning, men at hendelsene beholder sin egenart og konklusjonen kun er troverdig, innebærer at historie er en vitenskap med plass for det tilfeldige og særskilte. Den skiller seg dermed fra mye natur og samfunnsvitenskap, hvor det vi forklarer gjerne er regelmessig og nødvendig eller i det minste har en kalkulert grad av sannsynlighet I fortellingen, derimot, er det rom for: "Men så inntraff x, og dermed gikk det slik".
Ta for eksempel fortellingen om det politiske attentatet som utløste storkrigen i 1914. Seks attentatmenn var satt opp for å drepe den østerrikske erkehertugen Franz Ferdinand i Sarajevo 28. juni. Alle, inklusive Gavrilo Princip, feilet da kortesjen med seks biler kjørte sin planlagte rute fra jernbanestasjonen mot sykehuset som erkehertugen skulle åpne. De feilet enten fordi de mistet motet, fordi det var for mye folk langs veien, fordi bomben traff feil bil, fordi bilkortesjen kjørte for fort osv.
Imidlertid ville Franz Ferdinand i etterkant besøke sykehuset der ofrene for det mislykkede bombeforsøket ble behandlet. Det ble da bestemt at man skulle kjøre utenom bysentrum og langs elven til sykehuset. Ved en feiltakelse ble ikke sjåføren informert om denne beslutningen. Han svingte derfor fra elven og inn i Franz Josef-gaten. Der sto tilfeldigvis Gavrilo Princip, forventningsløs etter morgenens mislykkede raid. Da sjåføren etter noen meter oppdaget at han hadde svingt av feil, stanset han bilen og satte den i revers. Imidlertid stoppet motoren og giret låste seg. Bilen ble stående like foran en forbauset Princip, som trakk pistolen og fyrte av på 1,5 meters hold. Det ble verdenskrig likevel...
Andre perspektiv: historikeren er poet
I 1973 utkom en bok som har preget senere diskusjoner, den amerikanske historikeren Hayden Whites Metahistory. The Historical Imagination in Nineteenth-Century Europe. White kommer her fram til at historie også er en form for skjønnlitteratur. Som vi så i innledningen forsøkte han å vise fram det historiske verkets "uunngåelige poetiske natur". White er på jakt etter dypere strukturer i historikerens bevissthet, det som former verket allerede fra starten. White sier at når et verk skal skapes, da gjøres valg som snarere er poetiske enn vitenskapelige. Visst ligger det dokumentasjon og kritiske analyser til grunn for den historiske framstillingen. Like fullt vil den bæres av en filosofi som ikke selv er vitenskapelig, men altså poetisk, eller litterær om man vil. Hvilket plot historikeren velger, er en del av denne filosofien.
White er enig i at historikere lager forklarende fortellinger omtrent slik vi allerede har sett. De historiske framstillingene har en begynnelse og en sammenkjedet rekke av hendelser som leder til en konklusjon. Når vi ser nærmere på disse fortellingene, oppdager vi imidlertid at de følger ulike arketypiske mønstre. Det finnes ifølge White noen typiske måter ethvert plot, også det historiske, konstrueres på. Fortellingen kan være romanse, tragedie, komedie eller satire osv. I valget av type plot ligger en filosofi, en poetisk handling.
Om romansen heter det at helten beseirer og frigjør seg fra den materielle verden. Romansen er en fortelling hvor det gode seirer. Den kristne fortellingen om Jesus er et godt eksempel. White peker ut den franske nasjonalhistorikeren Jules Michelet som en representant for romansen. Michelet skrev en form for historie hvor mennesket gjennom framskrittet gradvis frigjøres og hever seg over sin materielle eksistens. Historien er åndens seier. Det er en entusiastisk fortelling Michelet utvikler, med demokratiet og revolusjonen i 1789 som et positivt klimaks, dog etter mye smerte i de foregående århundrene. Folket er fortellingens hovedperson. Michelet var for øvrig selv aktiv under den neste revolusjonen, i 1848.
Michelets samtidige, Alexis de Tocqueville, er derimot en forfatter av tragedier. I tragedien går helten til grunne. Dette leder likevel til en erkjennelse for de gjenlevende og for publikum: Verden er som den er, og man må arbeide for det beste innenfor de rammene som er gitt. Tocqueville var som Michelet opptatt av hvordan det aristokratiske samfunn ble erstattet av det demokratiske. Men dette innebar for ham ingen frigjøring. I stedet var han opptatt av hvordan makten under demokratiet ble konsentrert i staten og hos massene. Dette så han som en trussel mot kultur og menneskets intellekt, moral og følelser.
Disse verdiene gikk sin undergang i møte nettopp i det de forsøkte å frigjøre seg - her ligger det tragiske plotet hos Tocqueville. Mens Michelet jobbet for revolusjonen i 1848, var også Tocqueville politisk aktiv. Han så det som sin oppgave å lindre som best han kunne de plagene han oppfattet samfunnet led under. 12
Tredje perspektiv: fortellingen er en eksistensiell og politisk impuls
Vi har sett at historie er fortelling fordi fortelling er egnet til å forklare endring ved å føye ting sammen i et plot som leder til en konklusjon. Selve sammenføyningen nærmer seg det å være et kunstelement. I tillegg har vi sett at de historiefaglige fortellingene også er filosofier eller fargeleggende perspektiver på fortiden, slik at historikeren i en viss forstand kan sies å være en som tenker eller dikter over fakta.
Hos Michelet og Tocqueville, som er slike historiefilosofer eller -diktere, så vi også at fortiden var et grunnlag for en holdning til samtiden, ja også til handling i samtiden. I denne tredje delen presenterer jeg et syn som betoner historie som grunnlag for livsinnstilling og politisk handling. Historie kan kort sagt være en eksistensiell og politisk impuls, og disse kvalitetene henger nøye sammen med en narrativ forståelse av fortiden.
17. mai antyder en fortelling om Norge: et lykkelig folkefellesskap bygget på prinsippene fra 1814.
Historisk aktualisering
Den tyske historikeren Jörn Rusen, som har fremmet et slikt syn, skriver: Hele det mangfold av aktualiseringer av fortiden som kalles "historie", kan kategoriseres som fortelling. Som aktualisert fortid har "historien"... form av fortelling, og den historiske tenkningen følger i prinsippet fortellingens logikk. 13 Å tenke historisk er altså å tenke narrativt. La oss imidlertid først feste oss ved at historie er "aktualisert fortid". Historie er den svunne fortiden gjort tilgjengelig for vår bevissthet her og nå. Samfunnet betaler forskere, museumsfolk, undervisere osv. for å arbeide fram historie slik at fortiden får nytt liv for oss, eller kanskje snarere i oss.
Uttrykket aktualisering understreker at historie er en del av menneskets selvforståelse. Som en av 1800-tallets historikere sa det i den tidens språk: Historien "er nemlig helt og holdent i os...at studere Historie er at bringe til Klarhed og Bevidsthed vort eget Væsen". 14 Vår bevissthet er som et område for arkeologisk utgrävning. Når vi går tilbake i tid, går vi innover i vår bevissthet.
Historisk aktualisering tar mange former, dels er den fragmentarisk, dels kommer den i mer bearbeidede former. Eksempler kan være: høytider som 17. mai, utstillinger, historiske skuespill, bemerkninger av historisk karakter som faller i en tilfeldig samtale, monumenter og statuer, historiske fortrengninger (som når man unngår å snakke om visse ting i fortiden), gamle gjenstander og tekstkilder, historiske framstillinger i bøker eller på internett.
Imidlertid kan fragmentene forstås innenfor rammen av fortellinger. De står ikke som løsrevne biter i den kulturelle veven. "Hverdagen utmerker seg... med fragmenter av fortellinger, historiske antydninger, minnesbiter... Men hva disse vidt adskilte fenomen står for, kan gjøres tydelig og forståelig ut fra en fortellersituasjon".15 Det er som om alle fragmentene vil si oss noe. Vi kan tenke oss at fragmentene selv er del av mer fullstendige framstillinger. De mer fullstendige framstillingene kommer på sin side til uttrykk i mer vidtfavnende tekster eller dokumentärfilmer om for eksempel Norges eller verdens historie.
17. mai kan, slik dagen iscenesettes, antyde en fortelling om Norge: et lykkelig folkefellesskap bygget på prinsippene fra 1814. Vi vil finne omtrent denne forståelsen av Norge framstilt i norgeshistorier der 1814 og 1905 ses som foreløpige høydepunkter for den nasjonale utviklingen.
Historiens urform
Men hvorfor må disse mer og mindre fragmenterte aktualiseringene, den historiske klargjøringen av "vort Væsen", til syvende og sist ha form av en fortelling? Hvorfor må historie forstått på denne måten bestå av hendelser kjedet sammen til en rød tråd som fører fra en begynnelse til en slutt? Her griper Rtisen til tanken om en historiens "urform", en opprinnelig og forenklet situasjon. i' som viser oss hvordan historie er, egentlig.
Urformen er slik: "noen forteller en historie for en annen, hvor fortiden aktualiseres slik at det blir mulig å forstå nåtiden og gjøre utkast til og nære forhåpninger om framtiden".16 Urformen lar med andre ord fortiden lede fram til nåtiden, slik at nåtiden får sin plassering i den historiske tidsstrømmen. Samtidig vil tidsstrømmen antyde en framtid. Tidsstrømmen går fra fortid via nåtid inn i en framtid. Dermed oppdager vi oss selv som forbundet med fortiden og som mulige endringsagenter for å realisere framtiden i tråd med fortidens tendens - eller eventuelt i brudd med den.
Det er altså snakk om å konstruere en tidslinje. Man må på en måte skape tidslinjen, fylle den med substans. Og den som blir fortalt historien, må også gjenskape den i sitt indre, leve seg gjennom de forskjellige fasene og kjenne at gangen i det hele er plausibel, omtrent som når man leser en roman eller en biografi. For å få til denne publikumserfåringen må historiens "urform" være en sammenkjeding av hendelser, en fortelling.
Rusen gir et eksempel fra Sør-Afrika ti år før oppløsningen av apartheid. Tegneserien Vusi Goes Back fra 1981 består bare av ett bilde: en eldre mann som forteller til en yngre. Over den eldre er det en snakkeboble med noen bilder i rekkefolge. Disse viser: 1. en idyllisk tilstand (begynnelsen) 2. skipene med vestlige kommer, landsbyer brenner, de svarte utfører arbeid for de hvite (midtpartiet), 3. et folkemøte holdes i et moderne, industrialisert samfunn (konklusjonen). 17 Historiebøker og romaner må erfares som itteratur, som fortellinger Fortellingen starter altså med den opprinnelige lykke, går gjennom okkupasjon og lidelser og ender med en reisning der samfunnet tas tilbake, men i en ny og moderne form. Den eldre har dermed fortalt historien som definerer hvem den yngre er, plasserer ham i tidsstrømmen, formidler til ham hvilket opphav han har og hvilken politisk oppgave han står overfor.
Tilsvarende i Norge. Norsk historieforskning startet med P. A. Munch og R. Keyser i første halvdel av 1800-tallet. De grep tilbake til den gloriøse fortiden, vikingperioden og høymiddelalderen. Derfra skrev de seg framover for å gi nordmenn, nylig sluppet fri fra 400 år med Danmark, fast nasjonal grunn under føttene. J.E. Sars fortsatte arbeidet med en fortelling som inkluderte dansketiden og pekte fram mot bruddet med Sverige i 1905. Halvdan Koht fortsatte i samme spor, men innlemmet arbeiderklassens prosjekt i fortellingen. Begge de to sistnevnte var også politisk aktive i tillegg til å være historikere.
Først de siste par tiår har fortellingene om Norge blitt tematisert som konstruksjoner av det norske. Vi har nådd en fase hvor urformen er blitt gjennomskuet som nasjonal ideologi. Oppløsningen av den nasjonale fortellingen er påbegynt. Imidlertid fortsetter den historiske urformen på nye måter: feministisk historie bevisstgjør og mobiliserer, likesom fortellinger om kolonisering og fortellinger om menneskets forhold til naturen.
Eller tenk på den omfattende litteraturen om 2. verdenskrig. Hovedspørsmålet er hvordan det tyske sivilisasjonssammenbruddet kunne skje. Man går da gjerne tilbake til 1800-tallet for å trekke linjen fram til Hitler, krigen og jødeforfølgelsen. Enkelte har trukket linjen tilbake til middelalderen. Og moralen er: Ingen gjentakelse! Også gjennom disse fortellingene blir vi på nytt bevisst hvem vi er, hvor vi står i tidens strøm og hvor vi bør eller kan gå.
Riisen legger mye vekt på at historie har narrativ karakter, og at historie gir identitet og handlingsevne. Samtidig framhever han også at historie har et kunstelement i seg. Historie er en blanding av rasjonell vitenskapelig metode og estetisk og retorisk framstillingsform, sier han. Han understreker samtidig at dette er to sider av samme sak. Det er ikke slik at man først tenker historien og deretter framstiller den. Selve utarbeidelsen har en estetisk og retorisk form som ikke kan skilles fra kunnskapen.
Jeg tror det han her tenker på, er at historieboken skal la leseren leve seg gjennom de forskjellige fasene fram til konklusjonen. Da må den ha noe felles med skjønnlitteratur, som også forutsetter at leseren er villig til å gå gjennom en leseprosess. Hverken historiebøker eller romaner kan gjengis tilfredsstillende i resymeer. De må erfares som litteratur, som fortellinger.
Postmodernisme eller realisme?
De tre perspektivene som er presentert - historisk fortelling som forklaring av endring, historisk fortelling som poetisk valg, og historisk fortelling som eksistensiell og politisk impuls - åpner alle opp for det jeg har kalt kunstelementet i historie. Samtidig forsøker de å beholde tanken om at historie er vitenskap.
Hayden White gjør likevel det poetiske til noe mer grunnleggende enn det vitenskapelige. Konstruksjonen av et plot blir for ham et subjektivt valg som ligger til grunn for det vitenskapelige arbeidet. Historikeren arbeider ut fra en posisjon - pessimisme, optimisme, resignasjon, aktivisme osv. - og dette setter sitt stempel på fortellingen. På denne måten gir White kunstelementet en dominerende posisjon. De to andre perspektivene søker i større grad å forene de to sidene, formidle mellom dem.
Whites versjon kan kalles mer postmodernistisk enn de andre. White har også vært en inspirasjonskilde for den postmoderne strømningen som særlig var populær på 1990-tallet. Denne retningen var opptatt av at historiske fortellinger skapte en "illusion of realism".18 Historikeren var en som fikk det til å se ut som om fortiden hadde en form som samsvarte med fortellingen som leseren levde seg gjennom. I virkeligheten var imidlertid fortellingen en språklig konstruksjon som uttrykte ideologi eller vilje til makt over leseren.
Som en kontrast til dette synet står tanken om at det kan være et samsvar mellom virkelighet og den menneskelige kunnskapen om den. Dette alternativet, såkalt metafysisk realisme, har få tilhengere. Det er for mye av menneskelige faktorer i kunnskapen. Vitenskapens vei til virkeligheten går gjennom språk, persepsjon, instrumenter, antakelser osv. Man kommer ikke rundt dette og fram til virkeligheten slik den er i seg selv. Så hvordan kan vi da vite hvordan verden er?
Mange vil da foretrekke en oppfatning av forholdet mellom kunnskap og virkelighet som befinner seg et sted mellom disse to ytterpunktene. Hvordan? Kanskje er en mer pragmatisk holdning å foretrekke. For eksempel kan vi tenke på vitenskapelige resultater på samme måte som vi tenker på hverdagens enkle kunnskap. Vi tar forskningens kunnskap inn i våre liv, vi retter oss etter den slik vi gjør i det daglige med det vi oppfatter av saker og ting rundt oss. Poenget er at vi ikke legger så mye mer i det. Forskningens resultater er ikke Sannhet, men brukbar kunnskap enn så lenge. Og når det kommer nye resultater, så retter vi oss etter disse. Kanskje ligger de også nærmere en virkelighet enn de foregående, i alle fall fungerer de bedre. Dette litt avslappede, men likevel forpliktende synet på sannhet kan kalles "realisme som en måte å tenke på". 19 Ut fra dette kan de vitenskapelige historiske fortellingene som vi finner best begrunnet og dokumentert, og som samtidig har plausible plot, oppfattes som den foreløpig beste kunnskapen om fortiden. At historie har elementer av kunst i seg, blir da heller ikke så problematisk. Historien vil likevel ikke kunne avbilde virkeligheten én gang for alle, og den synes å trenge formgivingen for å kunne gi mening.