Halvor Eifring
Meditasjonslærer i Acem. Professor i kinesisk ved Universitet i Oslo.
Tankestrømmen i moderne meditasjon og kontemplative tradisjoner
Vi har den alle: strømmen av tanker, følelser og bilder som spontant passerer gjennom sinnet. Noen ganger fyller denne tankestrømmen sinnet helt, andre ganger løper den parallelt med mer aktive og bevisste tankeaktiviteter. På den ene siden kan den gi oss energi og styrke vår kreativitet, selvinnsikt og empati. På den andre siden blir den også ofte aktiv når vi er ulykkelige, ufokuserte, søvnløse og stresset.
Den vitenskapelige interessen for denne siden ved menneskesinnet har for alvor kommet med oppdagelsen av hjernens såkalte hvilenettverk (default mode network) kort etter årtusenskiftet. Det færre er klar over, er at kontemplative tradisjoner i Europa og Asia har interessert seg for denne siden ved menneskesinnet i over to tusen år. Slike tradisjoner har vært opptatt av meditasjon og bønn og andre typer praksis der tanker som kommer og går, spiller en sentral rolle – i positiv eller negativ forstand. Den dag i dag søker noen meditasjonsformer å stimulere denne strømmen av spontane tanker, slik tilfellet er i Acem-meditasjon, mens andre gjør sitt beste for å kvitte seg med den, som i mange varianter av mindfulness og vipassana. Og kanskje har tankestrømmens kulturhistorie noe å lære oss om dette fenomenet?
ULIKE KILDER TIL KUNNSKAP
Vitenskapelig forskning på hvilenettverket har sin styrke i bruken av hjerneskanning for å skaffe objektiv informasjon om aktivitet i hjernen. Men den sier i seg selv lite om hva som egentlig foregår i sinnet. For å forstå hvordan hjernens aktivitet henger sammen med vår opplevde mentale virkelighet, er vi avhengige av at hjerneskanningen kombineres med forsøkspersonenes subjektive rapporter. Og slike rapporter påvirkes ikke bare av personlige forventninger, alder og kjønn, men også av kulturelle fordommer og et tankesett formet av vår egen samtid.
Historiske kilder fra kontemplative tradisjoner kan gi alternative perspektiver på sinnets spontanaktiviteter, siden de er basert på tankesett som ikke er formet av vår moderne tid. Riktignok er ikke slike kilder mer objektive enn de rapportene som frembringes i moderne laboratorier, siden de også er preget av sin samtids normer, religiøse lære og abstrakte filosofiske spekulasjoner. Men de inneholder et vell av materiale fra ulike tidsepoker og kulturelle bakgrunner som i overraskende konkret detalj beskriver og reflekterer over tanker som kommer og går under kontemplativ praksis.
Når ett fenomen undersøkes fra to ulike perspektiver, har vi det samfunnsvitenskapene kaller triangulering. Et godt eksempel er det å utforske tankestrømmen på bakgrunn av hjerneforskning, psykoterapi og bevissthetsfilosofi på den ene siden og kulturhistorisk analyse av kontemplative tradisjoner på den andre. Som vi skal se, gir de to perspektivene ganske ulike resultater. Det kan tyde på at ingen enkelt tilnærming er tilstrekkelig for å forstå fenomenet i sin helhet. Slik triangulering kan derfor bidra til større bredde og dybde i vår forståelse av fenomenet.
ULIKE TILNÆRMINGER
Kontemplative tradisjoner har gjerne vært opptatt av tankestrømmens rolle hos noen få utvalgte, ofte munker eller eremitter. Moderne vitenskap og filosofi er derimot opptatt av tankestrømmens rolle i vanlige menneskers hverdag.
Viljen til å utforske spontane tanker som en naturlig del av hverdagen er en styrke ved moderne vitenskap og filosofis sekulære orientering og en positiv side ved opplysningstidens arv. Innenfor denne rammen vurderes den spontane tankestrømmens fordeler og ulemper ikke på bakgrunn av dens innflytelse på kontemplativ praksis, men ut fra hvordan den virker på hverdagens funksjoner. Dette kan omfatte positive effekter på hvile, hukommelse, kreativitet, empati og selvinnsikt, så vel som negative effekter på stress, tretthet, humør og oppmerksomhetsfokus, samt hvilenettverkets rolle i psykiske problemer som autisme, ADHD, PTSD og Alzheimers sykdom.
Samtidig har fokuset på hverdagslivet også redusert antall dimensjoner som utforskes. Selv når de studerer meditativ praksis, ser moderne psykologer og hjerneforskere i stor grad etter typer av forandring som de er vant til å observere, for eksempel økning vs. reduksjon av spontane tanker i sinnet eller nytten av meditasjon for å forbedre konsentrasjonen og lindre problemer med stress og negativt humør. De overser dermed potensialet meditativ praksis har til å sette i gang helt andre typer endringer som også kan bidra til mental helse, motstands kraft og livskvalitet.
Slike endringer kan for eksempel omfatte større grad av subtilitet i sinnet, som fører til indre prosesser som forankrer personen i mer grunnleggende sider ved tilværelsen. Hva betyr subtilitet i denne sammenheng? Vi vet alle at det er forskjell på de mer rå, grovkornede og upolerte tankene og følelsene vi kan ha når vi dras med av raseri eller andre sterke impulser, og de mer rolige og forfinede, men samtidig genuine stemningene som kan prege oss når et kunstverk eller et stykke musikk, eller kanskje en fortrolig samtale eller en naturopplevelse, treffer oss på dypet. Kontemplative tradisjoner har typisk vært opptatt av å bringe denne forfinelsen et hakk videre. De beskriver ofte hvordan deres praksis gjør at sinnets spontanaktiviteter beveger seg i retning av økt subtilitet. Det kan gjøre sinnet mer mottagelig og dermed gi plass til finstemte impulser som ellers overdøves av hverdagens mas og kjas. Mange tradisjoner er særlig opptatt av stillhet, enten det dreier seg om katolske munkers silencio, ortodokse eremitters hesychia, indiske yogiers shanti eller ulike kinesiske retningers jing. Denne stillheten er en kraft eller en kvalitet ved sinnet som ikke forutsetter fravær av lyd eller bevegelse, men som tvert imot kan forsterkes av vindpustet i løvtrærne og bølgene som skvulper mot stranden. Den oppfattes ofte å peke i retning av en side ved eksistensen som ligger bortenfor det vi kan sanse, føle, tenke eller formulere i språk, med andre ord, en intuitiv dimensjon hinsides fenomenene.
Skal vi kunne fornemme denne dimensjonen, må noe av støyen fra den mest intense tankestrømmen stilne av. Noen tradisjoner søker å gjøre det ved aktivt å stoppe tankenes vandring. Andre lar isteden tankestrømmen flyte fritt, slik at noe av den uroen som ligger under, gradvis kan bearbeides og gi plass til dypere impulser. I begge tilfeller søker man å forankre bevisstheten i denne ikke-fenomenelle siden ved tilværelsen.
EN ANNEN DIMENSJON
Moderne meditasjon er gjerne sekulariserte versjoner av metoder som allerede finnes innen kontemplative tradisjoner. Men de to skiller seg ofte fra hverandre når det gjelder forholdet til denne intuitive dimensjonen bortenfor de fenomenene vi umiddelbart kan fange inn gjennom sansning, følelser, tenkning eller ord.
Kontemplative tradisjoner søker på ulike vis en slik ikke-fenomenell dimensjon, som over skrider både kropp og sinn. Moderne viten skap og filosofi anerkjenner vanligvis ingen slik dimensjon. Å undersøke forståelsen av tankestrømmen i kontemplative tradisjoner og moderne vitenskap og filosofi kan dermed sette denne siden ved menneskesinnet inn i en sammenheng som skiller seg sterkt fra vitenskapens. Kulturhistorien behøver ikke i seg selv ta stilling til om en slik dimensjon faktisk finnes eller ei, men undersøker mulige konsekvenser av å ta den på alvor, slik årtuseners kontemplative tradisjoner har gjort.
Kontemplative tradisjoners orientering mot en annen dimensjon er mest åpenbar i strengt dualistiske tradisjoner, som skiller klart mellom fenomenene og det som ligger hinsides fenomenene. I kristendommen viser den seg som et skille mellom Gud og verden, mellom Skaperen og det skapte. I en del indiske filosofiske retninger, som sankhya og yoga, består den i et skille mellom prakriti, som står for hele vår sansede, følte og tenkte virkelighet, og purusha, som viser til en uforanderlig dimensjon av kosmisk bevissthet, i yoga-tradisjonen knyttet til en bevissthet både om selvet og om guddommen Ishvara.
Men en tilsvarende orientering mot en annen dimensjon finnes også i tradisjoner som regner seg som ikke-dualistiske, og som benekter at virkeligheten kan deles i to på denne måten. Det gjelder for eksempel den indiske advaita vedanta-tradisjonen, som hevder at den eneste sanne virkelighet er Brahman, som også utgjør kjernen i vårt sanne selv, mens den virkelighet vi forholder oss til med våre tanker, følelser, sanser og ord, er illusorisk. Selv buddhismen, som nekter for at det finnes noe uforanderlig i tilværelsen, for ikke å snakke om en evig Gud eller et sant selv, har likevel en rekke termer som peker i retning av en dimensjon av virkeligheten hinsides våre begreper om den: tomhet (shunyata), slikhet (tathata), buddha-natur (buddhadhatu) osv.
Slik er det også i den daoistiske tradisjonen, som gjerne regnes som monistisk, fordi alle elementer av virkeligheten tilhører en eneste stor helhet. Alle ting og fenomener er gjennomsyret av en åndskraft som til syvende og sist går tilbake på “Veien” (kinesisk Dao, tidligere transkribert Tao). I motsetning til kristendommens skarpe skille mellom Gud og verden er de to dimensjonene her tett sammenflettet. Likevel er det et mål å komme nærmere eller å søke å realisere Veien, som sånn sett tilhører en annen dimensjon.
Dette betyr selvfølgelig ikke at kristendommens Gud, indiske tradisjoners purusha eller Brahman, buddhismens buddha-natur og daoismens Vei i bunn og grunn er den “samme” forestillingen. Men det betyr at de har til felles orienteringen mot en dimensjon som skiller seg fra vår vanlige fenomenelle verden.
UNDERTRYKKELSE ELLER AKSEPT
De fleste kontemplative tradisjoner mener noe av støyen fra tankestrømmen må reduseres om vi skal kunne nærme oss den ikke-fenomenelle siden ved tilværelsen. Spontane tanker tilhører fenomenenes verden og hindrer sinnet fra å bevege seg i retning av den kontemplative dimensjonen bortenfor fenomenene. Spørsmålet er hvordan det er best å gå frem.
Mange tradisjoner søker aktivt å stoppe tankene. Dette er tydeligst hos noen av de tidlige kristne eremittene i den egyptiske ørken, som søkte Gud, men som stadig måtte kjempe mot påtrengende tanker og fantasier om vakre kvinner og andre “fristelser”, og som gjerne så disse fristelsene som demoner eller som Djevelen selv. Forestillingen om at den ustoppelige tankestrømmen representerer demoner, finnes også innenfor buddhismen, der især demonen Mara er kjent for å plante tanker som hindrer meditativ fremgang. I det kinesiske buddhistskriftet “Gamle Hanshans søvngjengersamling” fra 1600-tallet får vi en mer moderat, men likevel tydelig illustrasjon av motsetningen mellom overflatetankene og en identitet bygget på en mer grunnleggende dimensjon: “Om de forvirrede tankene smelter bort, vil den egentlige tilværelsen spontant komme til syne.” Både Gamle Hanshan og andre buddhistmunker er ofte klare i sine anbefalinger: Tankene må “fjernes”, “drives bort”, “tilintetgjøres”, “løses opp”, “stoppes”, “avbrytes” og “utvises” fra sinnet.
Andre tradisjoner lar isteden tankestrømmen f lyte fritt, slik at noe av den uroen som ligger under, gradvis kan bearbeides, slippe taket og gi plass til impulser fra en annen dimensjon. En kjent indisk jain-filosof, Hemachandra, som levde på 1100-tallet, sammenligner våre spontane tanker og impulser med en seksuelt opphisset elefant. Jo mer vi prøver å stoppe den, desto villere og farligere blir den, men lar vi den isteden tilfredsstille sitt begjær, blir den myk og medgjørlig. Slik, sier han, må vi også behandle våre tanker. Han mente neppe at vi skulle leve ut alle våre seksuelle impulser, bare at tankene skal få slippe til og ikke holdes nede.
Noen tradisjoner ser den spontane strømmen av tanker og følelser som en kilde til innsikt i tilværelsens dybder. I tidlig daoistisk filosofi blir en persons emosjonelle opp- og nedturer, som er det nærmeste man her kommer en idé om spontane tanker, sett på som en av flere kilder til innsikt i hvordan Veien fungerer. I konfusianismen blir de samme emosjonene gjerne sett på som noe som springer direkte ut fra menneskets indre natur, som er tildelt oss av Himmelen selv.
Ganske ofte finnes begge tilnærmingene – undertrykkelse og aksept – innenfor én og samme tradisjon. De kan være i konflikt med hverandre, men noen ganger ses de snarere som holdninger som tilhører ulike stadier av kontemplativ praksis. I mange tilfeller blir metoder som bygger på aksept av den spontane tankestrømmen, sett på som et høyere og mer avansert stadium av kontemplativ praksis enn metoder som aktivt søker å befri sinnet for forstyrrelser.
I fortellingene om både Jesus og Buddha er det nettopp idet de er på randen av et åndelig gjennombrudd at de blir angrepet av henholdsvis Djevelen og Mara. Ser vi disse demonene som uttrykk for sider ved tankestrømmen, gjerne i form av “fristelser”, er det nettopp disse tankene de må greie å forholde seg til for ikke å bli vippet av pinnen før de har nådd sine åndelige mål. Historiene forteller ikke i klartekst hvordan man skal forholde seg til tankene – med undertrykkelse eller aksept – men de for teller at tankene og fristelsene kan være med på lasset helt til siste steg i prosessen. Også i yoga er det at sinnets bevegelser faller til ro, det siste trinnet før utøveren går inn i ulike stadier av absorpsjon i selvets ikke-fenomenelle karakter.
Mange tradisjoner har påpekt faren ved å bli altfor målrettet, slik man lett blir om man skal få bort alle tankene. “Tanker er som villkatter”, sier den kinesiske buddhistmunken Hanshan, “og vi ville aldri brukt én villkatt til å temme en annen”. For selv om ens mål ligger i den ikkefenomenelle dimensjonen, vil ethvert forsøk på å nå et slikt mål nødvendigvis være preget av forestillinger med rot nettopp i egne tanker, følelser, sanser og språk, altså i det fenomenelle. Det mest sentrale er derfor åpenheten for det uventede, det som ikke stemmer med ens forestillinger og forventninger. I mange beskrivelser er det ikke alltid den kontemplative praksis i seg selv som skaper gjennombrudd, men hendelser i hverdagen utenfor, når man et øyeblikk gir slipp på eller rett og slett glemmer de mål man har satt seg.
Og det er nettopp denne holdningen av forventningsløs åpenhet man stimulerer ved å forholde seg til den spontane tankestrømmen slik den beveger seg gjennom sinnet. Ingen kan vite med sikkerhet hvor det vil bringe en, man må bare følge med på ferden. Slike meditasjonsformer – det Acem kaller ledighetsmeditasjon – skaper en avspenning som får sinnets forsvarsmekanismer til å slappe av, og stimulerer tankestrømmen ytterligere. I lange meditasjoner gjør det over tid at tankestrømmens innhold beveger seg i retning av økt subtilitet. I perioder roer tankene seg ned, ikke fordi man prøver å dempe dem, men som et naturlig resultat av prosessen. Det er antagelig slik man skal forstå den gamle tanken om at “yoga er å stoppe sinnets bevegelser” – ikke som et aktivt forsøk på å stoppe noe som helst, men som et naturlig resultat som oppstår innimellom når man praktiserer yoga eller meditasjon. Slik sett kan man argumentere for at det nettopp er evnen til å forholde seg til tankestrømmen uten å skyve den bort som danner det beste grunnlaget for kontakt med den ikke-fenomenelle dimensjonen.
Fordi tankestrømmen er spontan og ikke frembrakt av menneskelige strabaser, kan man se på den som en del av naturen selv, slik den utspiller seg i våre sinn. Å være i ytre natur antas generelt å være befordrende for den kontemplative prosessen, enten det er den egyptiske ørkenen der ørkenfedrene søkte sin Gud, dalene og fjellene som de gamle daoister foretrakk, skogene der indiske kontemplative vendte ryggen til samfunnet, eller den vakre naturen mange buddhistiske klostre befinner seg i. Kanskje kunne man legge til effekten av å gå tur i norske skoger og fjell. Stephen Kaplan er en av flere forskere som har vist at det å gå i naturen gir det vi kunne kalle meditative effekter på sinnet. Slike omgivelser reduserer ikke sinnets spontanitet, men setter snarere sinnet fri, slik at tanker kan komme og gå lettere og med den uanstrengthet og åpenhet som kanskje er nødvendig for at bevisstheten spontant skal gli inn i en dimensjon bortenfor fenomenene.
FRA FORTID TIL NÅTID
Også blant moderne meditasjonsformer kan man skille mellom retninger basert på aksept av den litt uforutsigbare tankestrømmen, slik tilfellet er i Acem-meditasjon, og retninger som søker å redusere, fjerne eller undertrykke de spontane tankene, slik tendensen er i deler av mindfulness-bevegelsen. Tilsvarende forskjeller finner vi også i generelle holdninger til tankestrømmen innen moderne vitenskap og filosofi. Noen forskere og filosofer legger vekt på de positive ressursene som ligger i tankestrømmens frihet og spontanitet, mens andre fokuserer på negative effekter, som i den ofte siterte, men også ofte kritiserte artikkelen A Wandering Mind Is an Unhappy Mind av Matthew A. Killingsworth og Daniel T. Gilbert.
Mange debatter innen moderne vitenskap og f ilosofi er fortsettelser av disputter som har løpt gjennom århundrer eller til og med årtusener. De forskjellige holdningene til tankestrømmen er et godt eksempel, der ulike retninger innen moderne meditasjon og vitenskap gjenspeiler forskjellige kontemplative tradisjoner. I tillegg er de moderne motsetningene også produkter av tidligere tvister i vestlig idéhistorie og filosofi. Tett på vår tid omfatter det konflikten mellom kognitive og psykodynamiske tilnærminger innen psykologi og terapi, der de kognitive retningene typisk legger mest vekt på tanker og kontroll, mens de psykodynamiske legger større vekt på følelser og spontane impulser. Lenger bak i tid omfatter det blant annet motsetningene mellom opplysningstenkere som John Locke og David Hume. I et nytt kapittel om assosiasjoner i 4. utgave av Essay Concerning Human Understanding, utgitt i 1700, klaget Locke over at spontane assosiasjoner følger hverandre “uten omhu eller oppmerksomhet”, og at de derfor er et hinder for objektiv viten, slik at selv “nøkterne og rasjonelle sinn” når “en grad av galskap”. Hume, derimot, hevder i sin Treatise of Human Nature, utgitt i 1739, at det nettopp er en slik “manglende omhu og uoppmerksomhet” som kan lede oss ut av det uføret filosofenes skeptisisme har ført oss inn i.
Den kontemplative søken etter en ikkefenomenell dimensjon kan sees på som én av f lere mulige måter å forankre en person i mer grunnleggende sider ved tilværelsen. I kontemplative tradisjoner vil ordet “grunnleggen de” gjerne tolkes religiøst, som den kristne Gud, den indiske purusha eller brahman, buddhanaturen eller daoistenes Vei. Men tanken om en ikke-fenomenell dimensjon kan også tolkes som noe som er uavhengig av religion, og som snarere står for en side ved menneskelig bevissthet og vår væren i verden. Man kan også gå lenger i sekulær retning og forstå ordet “grunnleggende” som noe som gjelder dypere lag av vårt psykologiske selv. Det kan til og med peke i retning av noe fysiologisk, nemlig en økt aktivitet i hjernens hvilenettverk, som også har konsekvenser for vår grunnleggende selvfølelse, vår følelse av hvem vi er når vi ikke gjør noe spesielt som aktiverer andre nettverk i hjernen.
JEG TENKER, DERFOR ER JEG?
Forholdet mellom tankestrømmen og selvet er et viktig tema både i moderne filosofi og i kontemplative tradisjoner, skjønt i mindre grad i rent vitenskapelig forskning.
Filosofer diskuterer ofte selvet i lys av hver dagserfaringer og hjerneforskningens resultater. At den spontane tankestrømmen ikke er gjenstand for aktiv styring, gjør at enkelte filosofer ikke ser den som en del av selvet overhodet, fordi de knytter selvet til viljestyrt aktivitet. Noen filosofer argumenterer til og med for at det meste av vår tenkning og handling skjer som følge av spontane impulser, ikke aktiv beslutning, og at mennesket dermed ikke har noe egentlig selv. Forsøk viser nemlig at for eksempel impulser til muskelbevegelse starter i hjernen før vi opplever at vi velger å bevege oss. Hvem er det egentlig som beveger seg da? For andre filosofer er det imidlertid klart at også den ikke-styrte tankestrømmen er en del av selvet, nærmere bestemt vårt spontane selv. Dessuten viser undersøkelser at tankestrømmens innhold ikke er tilfeldig, men ofte gjenspeiler våre oppgaver, planer og interesser, noe som tyder på at det er snakk om ulike grader av styrthet snarere enn total spontanitet. Dette etterlater oss med et litt mer utvisket skille mellom viljestyrte og spontane tanker, og kanskje mellom selv og ikke-selv.
Kontemplative tradisjoner diskuterer gjerne selvet i sammenheng med sin søken etter en ikke-fenomenell dimensjon. Å omdefinere grensene for selvet er også her et sentralt tema, og tankestrømmen spiller en sentral rolle. Som vi har sett, antar for eksempel flere tradisjoner at de spontane tankene kommer til oss utenfra, ofte fra en demon eller en djevel, men noen ganger fra en engel, en buddha eller en gud. Mens kristendommen oftest beholder et skille mellom selvet og Gud, viskes skillet bort hos kristne mystikere som søker å tømme selvet for innhold (deriblant både tanker, følelser og begjær), så det kan fylles med guddommelig vilje. Innen yogatradisjonen er det ikke noe klart skille mellom menneskets dypere selv, bortenfor tankene, og guddommen Ishvara. For å nå bevissthet om selvets natur er det nødvendig å la sinnets bevegelser falle til ro, slik at tankestrømmen kommer mer eller mindre til opphør. Buddhismen avviser langt på vei begrepet om et varig selv, men idéen om vår medfødte buddhanatur kan ses som uttrykk for et dypere selv, som nettopp dukker opp når tankene stilner. En lignende idé finner vi hos den daoistiske tenkeren Zhuangzi, som diskuterer hvordan “jeg” kan gi slipp på “meg”, slik at selvet slutter å blande seg unødig inn, men heller følger en slags spontan kosmisk strøm, som er den samme som får trærne til å vokse og stjernene til å bevege seg over himmelhvelvingen.
Så problemstillingen knyttet til selvets grenser er like viktig i moderne filosofi og i ulike kontemplative tradisjoner. Forestillingene om selvet varierer betydelig fra én kontekst til en annen, men spørsmålet om selvets natur ser ut til å være like fremtredende overalt. Og forholdet mellom selvet og den spontane strømmen av tanker og følelser står hele tiden i fokus.
NÅR GUD ER DØD
I studiet av tankestrømmen har vi mye å takke moderne hjerneforskning, psykoterapi og bevissthetsfilosofi for. De har typisk vært opptatt av hverdagslivets problemer og utfordringer, samt lindring av psykiske plager. Takket være denne orienteringen forstår vi nå mer av tankestrømmens rolle både i normal bevissthet og i ulike sinnslidelser.
Men den vitenskapelige tilnærmingen har også sine begrensninger. Den overser vanligvis den dimensjonen kontemplative tradisjoner har vært opptatt av, og går dermed glipp av kontemplative tradisjoners metoder for å forankre individet i mer grunnleggende sider ved tilværelsen, knyttet til en dimensjon som går ut over våre sanser, følelser, tanker og ord. Det f innes unntak, som når enkelte forskere undersøker hjernens rolle i religiøse erfaringer uten å diskreditere de erfaringene de studerer.
De to tilnærmingene til menneskesinnet og tankestrømmen deler på et vis feltet mellom seg: Vitenskapen tar seg av dem som har problemer og dem som vil opprettholde normal hverdagslig fungering, mens kontemplative tradisjoner søker å utvikle bevisstheten et hakk videre, så den blir mer sensitiv overfor subtile impulser i retning av det ikke-fenomenelle. Begge deler kan være viktig for psykisk helse, mening og livskvalitet.
Hvordan kan vi nærme oss en ikke-fenomenell dimensjon i en sekulær kultur, der Gud er død, og Brahman og Veien i beste fall smaker av esoterisk New Age-sjargong? Som vi har sett, har ulike kontemplative tradisjoner hatt vidt forskjellige oppfatninger av denne dimensjonen – alt fra en personlig skaper som står over og utenfor selve skapelsen, til en upersonlig kraft som gjennomsyrer hele tilværelsen. Men det de har til felles, er at de bygger på det vi kan kalle meditativ praksis og erfaring. Acems tilnærming til meditasjon og tankevandring kan ses som et forsøk på å kombinere slik praksis og erfaring med et moderne tankesett som ikke forutsetter religiøs tro.
Acem er i stor grad vitenskapelig orientert og erfaringsbasert. Men i kontrast til mye av den vitenskapen som er omtalt i denne artikkelen, er ikke meditasjon i Acem primært terapi. Man behøver verken ha en plaget sjel eller andre problemer for å ha godt utbytte av teknikken. Om de kinesiske begrepene qing og xi-nu ai-le, Acem-meditasjon er først og fremst en metode for vanlige, sunne mennesker som ønsker å berike hverdagen med større dybde og mening. På kort sikt er avstressing og overskudd viktige effekter i så måte, på lengre sikt vil regelmessig meditasjon også bringe endringer som berører personligheten på dypere nivåer. For noen vil Acem-meditasjon, især lange meditasjoner på retretter, også berøre en stille dimensjon som synes å være i slekt med noen av grunntemaene i de kontemplative tradisjonene som er beskrevet i denne artikkelen.
Videre lesning
Boken The Power of the wandering mind: Nondirective meditation in science and philosophy (redigert av Halvor Eifring, Oslo: Dyade Press, 2019) drøfter mange av problemstillingene her i detalj, ikke minst kapittel 15, Histories of mind wandering: Spontaneous thought in meditative traditions.
Oppdagelsen av hjernens hvilenettverk knyttes gjerne til Marcus Raichles studie fra 2001: A default mode of brain function (PNAS 98 (2) 676-682). Sammenhengen mellom hvilenettverket og spontane tanker ble første gang gjort til tema i Malia Masons studie fra 2007: Wandering minds: the default network and stimulus-independent thought (Science 315 (5810) 393-395).
Om det kristne begrepet logismoi, se David Brakkes bok Evagrius of Pontus talking back: A monastic handbook for combating demons (Collegeville, Minnesota: Liturgical Press, 2009).
Om yoga-begrepet citta vritti, se Are Holen og Torbjørn Hobbels bok Yogaboken: bevegelse og pust (Oslo: Dyade forlag, 2009, særlig ss. 14ff.) og Edwin F. Bryants bok The Yoga Sūtras of Patañjali (New York: North Point Press, 2009).
Om de kinesiske begrepene qing og xi-nu ai-le,se Halvor Eifrings artikkel Spontaneous thought and early Chinese ideas of ‘non-action’ and ‘emotion’ (Asian Philosophy 29 (3) 177-200, 2019).
Gamle Hanshans søvngjengersamling kan man lese mer om i Halvor Eifrings Meditative pluralism in Hānshān Déqīng (i Meditation and culture: The interplay of practice and context, redigert av Halvor Eifring, London: Bloomsbury, 2015, ss. 102-127).
Om Hemachandra, se Johannes Bronkhorsts artikkel The history of Jaina meditation (i Asian traditions of meditation, redigert av Halvor Eifring, Honolulu: University of Hawai‘i Press, 2016, især s. 97f.).
Om effektene av å vandre i naturen, se Stephen Kaplans artikler The restorative benefits of nature: Toward an integrative framework (Journal of Environmental Psychology 15 169–182, 1995) og Meditation, restoration, and the management of mental fatigue (Environment and Behavior 33 480–506, 2001).
Om hjernens rolle i religiøse erfaringer, se f.eks. Irene Cristofori et al., Neural correlates of mystical experience (Neuropsychologia 80 212-220, 2015).
Killingsworth og Gilberts kjente artikkel A wandering mind is an unhappy mind ble publisert i 2010 i Science 330 (6006) 932.