En eller annen fortsettelse

De nyere høyteknologiske håp om å transcendere døden gjennom nedfrysing i flytende nitrogen og robot-kloner fortsetter de tidligere kamper mot døden gjennom gammeldagse varianter som mumifisering og balsamering. De nye metodene er teknisk avanserte, men uroen overfor døden og den manglende realisme i prosjektene har kanskje ikke endret seg så meget.

ROBOT-KLONE

Datakyndige i USA arbeider med å kopiere vår bevissthet, for enten å koble den til et fremtidig legeme eller til en robot som ikke trues av menneskelig svekkelse: en robot-klone. Det dreier seg om mind-upload av vår psykologi til en datamaskin og mennesket som dataprogram.

Kunstig intelligens kan lære dataprogrammer en masse om personen som skal klones. Det f innes allerede taleroboter som snakker nokså likt opphavspersonen. Den mest avanserte var pr 2023 ifølge Annelin Eriksen Bina48.

Etter at man er død kan de pårørende fortsette kontakten og slå av en prat med klonen. Hvor mye slike digitale avatarer vil dempe dødsangst for modellen, kan være uvisst. At vi lenge har kunnet etterlate oss portretter, synes ikke å ha hjulpet så meget. Klonen er nå en gang ikke oss.

Ei heller har man klart å klone selve bevisstheten, som ikke er så rart siden vi egentlig ikke vet fullt ut hva den er. Alt som måtte være transcendent, religiøst eller åndelig, de subtile dimensjoner ved mennesket, tilhører bevisstheten. Disse aspekter ved den enkeltes liv synes å overskride det dataprogram dreier seg om.

Angivelig skal de som arbeider med denne type overskridende prosjekter, ikke ta det tungt at religion og åndelighet forsvinner ut. De betegnes ofte som transhumanister siden de vil overskride det umulige, ikke hemmes av grenser og nærmest transendere alt. For å beholde vitenskapelig legitimitet synes de avstand til religion og det som kalles overtro, er greit. For andre kan holdningen fremstå som reduksjonisme, og prosjekter der man kan miste en eksistensiell kjerne.

KRYONIKK – RABATT FOR BARE HODET

Kryonikk (cryonics – kryos betyr iskald frost) er forsøk på å legge til rette for gjenoppliving. Etter at man er død, fryses kroppen ned i flytende nitrogen for senere å skulle tines opp når det er behandlingsformer for den fatale sykdom eller alderdomssvekkelse.

Bare noen minutter etter at man er død, behandles kroppen til dem som har forhåndsbestilt «ritualet», av en gruppe spesialister. Ifølge Lena Lindgrens Ekko må de få tilgang til blodårene uten at det skader hjernen. Kroppen fryses til minus 60 grader før to væsker, en som motvirker iskrystaller og en annen substans som kalles cryprotectant solution, pumpes inn. Deretter kjøles liket ned til en svært lav temperatur (minus 197 Celsius). En del celler skades eller dør ved så lave temperaturer. Så legges vedkommende inn i en ca 2,5 meter høy beholder fylt med flytende nitrogen, som så settes inn på et kjølelager.

Det er i hvert fall to kryonikkorganisasjoner i USA, én i Russland og én i Europa. I USA skal 500 kropper være nedfrosset med tre til fire i hver tank.

Kryonikk omtales tidvis som udødelighet, men ingen mener vel at konserveringen holder til universets ende.

Prosjektet forutsetter at molekulær nanoteknoligi i fremtiden kan reversere skader som følge av nedfrysingen og lagringen. Med kroppens milliarder av mikroeenheter er det et optimistisk scenario. Så langt er det ingen kjent metode for gjenoppliving av dem som er frosset ned døde. Prosedyren og oppbevaringen på ubestemt tid kan koste et par millioner kroner. Det er tilbud om bare å fryse ned hodet for omtrent halvparten av prisen. Å betale for å møte fremtiden med et opptint, halshugget hode vil for de fleste ikke friste. Men tilhengerne mener uttrykket halshugging er misvisende. Det er kroppen man tar av.

De typiske kryonikk-kunder er relativt velstående personer uten barn. En av dem er multimilliardæren Peter Thiel som har bidratt til det mest kjente kryonikkelskapet Alcor med millioner av dollar. En milliardærs entusiastiske kyronikk-forelesning hos TED ble avsluttet med at hans hustru kom opp på scenen hvor de begge to sa de ville nedfryses og så frem til å våkne opp og fortsette sammen igjen.

Kunstneren Damien Hirst er kjent for sine døde dyr i gjennomsiktige plastbeholdere. Firmaet Eternal Preservation i Michigan skal ha tilbudt en tilsvarende begravelsesplas tinisering for ca USD 10 000, med antatt varighet 10 000 år. Men plastbeholderne til Hirst kan mer skremme enn berolige siden tilstanden av død som en absolutt slutt på liv nærmest understrekes.

ISMUMIER

Seks steder i verden har man funnet ismumier. I Alpene oppdaget man i 1991 en tidligere bronsealderjeger som døde for 5 300 år siden. I frossen is eller jord kan døde kropper vare lenge – som i en dypfryser.

I Arktis fant man i 1984 omkomne personer fra den fatale Franklin-ekspedisjonen der alle deltagere døde 138 år tidligere i forgjeves jakt etter Nordvestpassasjen. Likene ser på sin groteske måte levende ut, men uten ethvert håp om gjenoppliving. For etterkommere må de livaktige likene ha vært et gripende syn, men neppe en kur mot dødsangst.

MUMIFISERING – SUPERDYR BEGRAVELSE

En del høytstående egyptere fikk et etterliv gjennom mumifisering, en avansert metode der innvollene ble tatt ut og liket fylt med en rekke kjemikalier. Det varme og tørre klimaet i ørkenlandet Egypt hjalp konserveringen. Egypterne forestilte seg at ånden (Ka) og personligheten (Ba) forlot legemet ved døden, men kunne vende tilbake og ta sete igjen i kroppen med et evig liv i åndeverdenen. Mumiene var forankret i en tro på en fortsettelse i en legemlig form i den neste verden.

For at Ka og Ba skulle kjenne igjen kroppen og ta opphold i den, var det så langt mulig viktig å konservere legemet. Mumifiseringens drastiske inngrep brøt tydeligvis ikke med denne forestillingen. Mumifisering kan bevare kroppen i flere tusen år, men ikke i en god tilstand. Ellen Salter-Pedersens masteroppgave ved Louisiana State University gjennomgår alle de skader mumier er påført av den invaderende mumifise ringsprosessen og gravrøvere. De innskrumpede og rynkete objektene man kan se på en del museer, er en kuriøs påminnelse om nok et kollektivt forsøk på å mestre døden.

KOMMUNISTISK TRØST: BALSAMERING

Kommunismen bygger på en materialistisk ateisme uten et sjelelig etterliv. Den eneste mulige fortsettelse er å være synlig og husket i denne verden. Lenins (visstnok mot eget og enkens ønske) og Stalins avdøde legemer er balsamert og utstilt på Den røde plass i Moskva. De fikk sitt «evige» liv. Kinas Mao, Vietnams Ho Chi Minh og Nord Koreas Kim Il Sung har fått en behandling post mortem lik Lenins.

Den eksklusive behandling kan bekrefte kritikeres oppfatning av kommunisme og sosialisme som en god løsning for eliten.

En legendarisk amerikansk fagforeningsleder, Joe Hill, påbød før sin død i 1915 at hans aske skulle spres til de forskjellige forbundsavdelingene. Hvor lenge asken ble oppbevart og i hvilken grad den ga avdødes arbeid kontinuitet eller lindret uro overfor døden, synes uvisst.

Ordene til visesangeren Joan Baez hjalp neppe: I dreamed I saw Joe Hill last night/alive as you and me/But Joe, I said,/You’re ten years dead/I never died, said he.

ORGANTRANSPLANTASJON

Organtransplantasjon er blitt mer vanlig. At ens organer bidrar til et bedre eller forlenget liv for andre, sees av en del som en særlig moralsk form for gjenbruk. At leveren fortsetter i en annens kropp, forlenger likevel ikke eget liv.

Ifølge noen kilder skal kinesiske myndigheter ha gjort slutt med organer per bestilling der dødsdømte fanger ble avlivet ved behov, organer on demand. Men Kina er i nyere tid anklaget for å drepe medlemmer av den religiøse gruppen Falun Gong og den muslimske minoritet uighurene og høste deres organer for transplantasjon.

Ved transplantasjon er tid en viktig faktor. Muligens ser den som skal henrettes, legene og det øvrige personalet som står klare til å kutte opp ens lik og høste det de har bruk for. Eller vedkommende forstår ut fra mange signaler hva som er i ferd med å skje. Innsyn i den form for «etterliv» demper neppe dødsangst.

BEDRE SPISES AV SLEKTNINGER ENN AV MARK

Kannibalisme kunne fremstå som en ekstrem løsning for å fortsette. Bill Schutts bok Eat Me A Natural and Unnatural History of Cannibalism omhandler kannibalismens historie. Men kannibalisme er et sensasjonelt og omstridt emne der flere mener mye er oppdiktet.

Kannibalisme er et ikke uvanlig, men ikke dermed utbredt, fenomen ved sult-katastrofer. Etterlevninger etter mennesker har vært benyttet som medisin i flere kulturer. Schutt påstår også at i Kina har menneskekjøtt i perioder vært en eksotisk rett for kongelige og overklassen. Forfatteren Tao Zongyi (1271-1368) skrev at barnekjøtt smakte best, etterfulgt av kvinner, med menn nederst på menyen. Man følte seg muligens suveren ved å ta for seg av en så ekstraordinær og supereksklusiv rett. Men troverdigheten i den groteske historien er uklar. Den kulinariske skjebne kan neppe ha lettet ofrenes forhold til døden.

Som en del av begravelsesritualet i stammen Forene på Ny Guinea spiste man de døde for å ære dem. Det var bedre for den døde å bli fortært av sine slektninger enn av mark, åtseldyr og insekter. Gjennom tilberedningen og inntaket verdsatte man de døde og hjalp dem videre på deres reise. Men ekle sykdommer kan overføres. Som kur mot dødsangst har tradisjonen ingen allmenn verdi.

KOMPOSTERING OG TRIVIALISERING

Kompostering av ens lik, tilbake-til-naturen som jord eller gjødsel, kan passe en miljøbevisst livsstil. Det er betydelig mindre energi- og plasskrevende enn kremering og begravelse.

I Stiff omtaler Mary Roach amerikaneren Tim Evans som har eksperimentert med forskjellige former for kompostering. En økonomisk måte er bruk av ekskrementer og trespon. Da gir et lik i løpet av 1 ½ måned en mørk og fyldig jord. Enkelte har ment at det å plante et tre over det stedet hvor avdødes levninger ligger som kompost, er å la vedkommendes molekyler fortsetter som et levende og voksende minne.

Ateister har kalt kompostering det nærmeste vi kommer til reinkarnasjon. Å tro på «ordentlig» reinkarnasjon kan nok bidra mer til å døyve dødsangst!

Rent praktisk kan kompostering virke interessant med 8-9 milliarder mennesker på jorden. Men døden kan trivialiseres som en fundamental hendelse.

Rolling Stones-gitaristen Keith Richards påstod i et intervju at han blandet sin fars aske med kokain som han ruset seg på.

Senere har Richards sagt at han gjerne vil at hans to døtre skal gjøre det samme med hans egen aske.

Richards modifiserte senere uttalelsen om sin far: Noe av asken etter far hadde falt ut av beholderen fra kremasjonen. I stedet for å hente en sopelime og kaste restene i en søppelbøtte, fanget jeg det opp med fingeren og la i krukken jeg bruker for kokain.

ÅTSEL

I Tibet med permafrost og lite tilgang på brennbart materiale, har begravelser og kremering vært vanskelig. I stedet ble lik lagt ut som åtsel for ville fugler.

Jain-religionen har fulgt samme fremgangsmåte. Kjent er deres Towers of Silence i Mumbai i India der lik plasseres på plattformer i et lukket viltvoksende grønt område. Så fortæres kroppene av gribber. Indias vidtgående bruk av ugressmidler har drept mange åtselsfugler slik at likene nå blir liggende lenge og råtne.

Enkelte økologisk orienterte har ment at det å bruke lik som dyremat ville være den reneste og mest miljøvennlige måte å bli kvitt kadavre, i tillegg til å sikre en fortsettelse. I mer drastiske voldsfilmer er myrdede kastet til griser for å fjerne bevis. Men hverken myndigheter eller demokratiske flertall vil tillate et så kulturfremmed, og for mange vanærende «siste måltid». I stor skala (67,1 millioner mennesker døde i verden i 2022) er makabert et forsiktig uttrykk. Å vite at man skulle fortsette som dyremat, kunne forsterke er uro overfor døden.

Søkeord: døden, evolusjonslæren, aldring, dødsangst, tidløshet, hormese, småsjokk, livsforlengelse, svart humor, eksistensiell ærlighet, stille død, Freselsarmeen, agonia, ubevisst dødsangst, helvetesangst, Henry Rinnan, rippling effect, evighetsmennesket, kyronikk, teknovitenskapelig udødelighetsbevgelse, transhumanisme, kultur, samfunn, litteratur, filosofi, psykologi, meditasjon, Freuds dødsangst