Fire måter å forstå intuisjon på

Intuisjon er en forestilling som rommer en hel del, som kommer til oss med mye histo - risk bagasje. Ja, begrepet er et eneste stort rot, ifølge psykologene Lisa M. Osbeck og Barbara S. Held, som i 2014 ga ut boka Rational intui - tion. Intuisjon kan for eksempel innebære å ha særlige evner, ha en mystisk forbindelse med verden eller besitte en egen kreativitet eller inspirasjon. Intuisjon kan også være å kunne stille seg empatisk inn på en annen person, eller å ha en uforklarlig magefølelse for noe. Det kan dessuten være en oppøvd evne til å oppfatte, bedømme, eller handle på kompetente, eller adekvate måter, uten at dette bygger på en begrunnelse eller nærmere gjennomtenkning. I motsetning til novisen, vil den erfarne flygelederen kaste et blikk på skjermen med symboler og intuitivt se en flysituasjon.

FIRE FORESTILLINGER OM INTUISJON

En reise gjennom begrepets historie, avgrenset til den vestlige verden, antyder minst fire forestil - lingsvarianter som har oppstått i ulike tidsepo - ker. Alle variantene har likevel to elementer i seg som er felles. For det første har intuisjon med oppfattelse eller kunnskap å gjøre. For det andre er intuisjonen direkte, umiddelbar, eller med et annet ord: ureflektert. Det å se noe, kontemplere et objekt, persipere, ha umiddelbar innsikt om noe uten at refleksjon blander seg inn – alt dette er for eksempel med i forklaringen av ordet intuisjon i Oxford English Dictionary – en forkla - ring som tar med en rekke historiske varianter.

De fire forestillingene vi her skal nevne, føyer denne kjernen sammen med andre ideer, gjerne slike som har preget den historiske epoken de er del av, og ikke minst den aktuelle epokens syn på kunnskap.

For enkelhets skyld gir jeg navn til de fire forestillingene om intuisjon:

1. Jordnær kunnskap
2. Kunnskap om egne tanker
3. Visjonær kunnskap
4. Kunnskap som væren-i-verden

JORDNÆR KUNNSKAP – DET MOTSATTE AV SPEKULASJON

Ordet intuisjon ble visstnok først tatt i bruk filosofisk av Anselm av Canterbury, som levde på 1000-tallet. Anselm skilte grunnleggende mellom to typer tenkning og kunnskap, nemlig intuisjon og spekulasjon. Han mente, til tross for at han også var teolog, at kunnskap om Gud ikke kunne være intuitiv, bare spekulativ. Det kan virke noe overraskende for oss at den reli - giøse middelalderen mente Gud ikke var tilgjen - gelig for oss annet enn gjennom fullt ut mennes - kelige og feilbarlige tanker. Men Anselm mente altså at alt vi kan gjøre her nede på jorden, er å lage oss spekulative teorier om Gud – det vil si teorier som vi har tenkt oss argumenterende fram til. Først etter døden kan vi kanskje møte Gud direkte og umiddelbart, på intuitivt grunnlag.

Anselms filosofiske virksomhet var preget av å utvikle argument for Guds eksistens og egenskaper. Han praktiserte altså spekulasjon, ikke intuisjon. Han var seg bevisst at argumen - tene var prinsipielt usikre. Ikke dermed sagt at øvelsen var meningsløs. Hensikten var å søke nærmere kunnskap om Gud ut fra en opprinne - lig kjærlighet til Gud. Anselm mente argumente - ne kunne overbevise også den ikke-troende; «jeg The St. Anselm on the stained glass - iStock Anselm av Canterbury så intuisjon som kunnskap om verden slik den foreligger for oss. tror han i det minste kunne overbevise seg om det meste av disse sakene ved fornuften alene, om han så bare er moderat intelligent».

Hvis forholdet til Gud er kjærlighet og speku - lasjon, hva er da intuisjon? For Anselm var intui - tiv kunnskap det samme som kunnskap om det umiddelbart foreliggende, og bare slik det fore - ligger. Intuisjonen vår oppfatter tingene omkring oss i deres væren, kunne man si. Det dreier seg om det vi i dag vil kalle enkle persepsjoner, uten at det legges noe videre tolkning til grunn. At bladene faller fra treet, vil være en intuisjon for Anselm. At bladene faller fordi Gud har skapt treet slik, vil derimot være en spekulasjon.

Tilværelsens rock bottom

En filosofisk betydning av intuisjon, slik den her er forstått, er at man med de enkle, perseptuelle intuisjonene i en viss forstand står ved tilværel - sens, det vil si den dennesidige tilværelsens, rock bottom. Det jeg sanser omkring meg er, for den middelalderske filosofien, ikke noe å argumen - tere videre omkring, det er noe gitt, det vi må ta utgangspunkt i, det vi har direkte tilgang til.

Fra vår egen tids ståsted kan vi innvende at hva vi sanser, gjerne tolkes inn i mentale skjema vi har med oss; de enkle intuisjonene er ikke så enkle og rene som vi vil tro. Videre forvanskes det hele straks vi prøver å sette ord på hva vi sanser – språket fanger inn og «fast - legger» virkeligheten på bestemte måter. Men slike moderne problematiseringer synes ikke å ha vært like relevante for Anselm. Den enkle intuisjonen av omgivelsene, var for ham påli - telig kunnskap om disse. Forvanskninger og illusjoner gjaldt primært når det spekulative ble koplet inn. Her oppsto diskusjoner, subjektive irrganger og feilkilder.

Anselm startet en tradisjon for forståelse av intuisjon som i store trekk ble videreført i den middelalderske filosofien. Hans nærmeste et - terkommere, Johns Duns Scotus og William av Ockham, forsto intuisjon som kunnskap om at «en ting eksisterer», innlysende kunnskap om det tilstedeværende. Den middelalderske for - ståelsen av intuisjon viste ellers ikke til indre, personlige ressurser eller forhold. Intuisjonen var ikke noe som fantes i «sjelen», og ei heller noe som hadde en mystisk kraft ved seg. Men om intuisjonen var ukomplisert, så var den fundamental og gjennomgripende for all daglig - dags erfaring.

KUNNSKAP OM EGNE TANKER

Anselm så intuisjon som kunnskap om verden slik den foreligger for oss. Jeg ser solen gå ned i horisonten – dette er kunnskap som intuisjonen gir meg. Går vi noen århundrer fram i tid, til opplysningstiden, så aksepterte man ikke slike umiddelbare observasjoner som virkelig kunn - skap. Verden omkring oss var ikke lenger slik vi ser den på overflaten. Den var i stedet preget av skjulte mekanismer. Den var nå som et sinnrikt gammeldags urverk, og vi så bare viserne på utsiden. Urverkets mekanismer kunne vi ikke ha intuitiv kunnskap om; det måtte forskning til. Slik var den nye eksperimentelle vitenska - pens bilde av virkeligheten. Det er sant at viten - skapelig kunnskap også skulle være forankret i enkle observasjoner, men disse var innordnet eksperimenter og ga mening som del av teorier. Det var en avstand fra den enkle observasjonen til virkelig kunnskap.

Når det er jorda, ikke solen, som beveger seg, til tross for det jeg kan se daglig og umiddel bart på himmelen, så mister altså den intuitive oppfattelsen av verden sin status som kunnskap om verden. Som den finske filosofen Jaakko Hintikka har påpekt, ble forestillingen om intuitiv kunnskap svekket som følge av de store vitenskapelige oppdagelsene fra 1500-tallet og framover. Intuisjonen ble i stedet avgrenset til et område vi har noenlunde kontroll med: våre egne ideer. Opplysningsfilosofen John Locke hevdet at intuitiv kunnskap er oppfattelsen av hvordan to ideer henger sammen eller står i motsetning til hverandre. Intuisjon var fremde les umiddelbar oppfattelse og den ga en form for kunnskap, men ikke om den ytre verden. Logiske innsikter var intuitive fordi man til syvende og sist bare måtte innse, eller gripe dem. De hvilte ikke på grunner og argumenter.

Under det vi kaller opplysningstiden, var altså intuisjon redusert til ikke så mye mer enn umiddelbar oppfattelse. Intuisjonen hadde mistet sin evne til å kunne si oss noe særlig om verden. Idet den vestlige kulturen gjennomgikk store omveltninger i synet på kunnskap, endret også forståelsen av intuisjon seg.

VISJONÆR KUNNSKAP

Med den romantiske strømningen fra begyn nelsen av 1800-tallet kom en ny oppvurdering av intuisjon, ja en uhemmet begeistring, som om man skulle kompensere for den ganske skeptis ke opplysningsforståelsen. Nå ble den intuitive kunnskapen den beste og høyeste. Diktere som engelske Samuel Taylor Coleridge og amerikan ske Ralph Waldo Emerson hentet inspirasjon fra romantikken i Tyskland. De skilte mellom to typer erkjennende tenkning: den resonnerende og den intuitive. Skillet kan likne på Anselms og middelalderens sondring mellom spekula sjon og intuisjon, men innholdet var noe endret. Den resonnerende tenkningen var «klar», men den var «uten dybde». Den var også opptatt av interesser og praktisk nytte og viklet seg gjerne inn i uløselige motsigelser. Forestillingsevnen (imagination) derimot, gjorde tenkningen intui tiv, direkte og umiddelbar. Den «ganske enkelt oppfatter; det er visjon», sier Emerson. Man ser løsningene og meningen med ting direkte. Det var dette som ga dybde til tenkningen, gjorde den levende og ga den substans. Denne «ånde lige» tenkeevnen var, for Coleridge, en pust fra Gud; vi ble forbundet med det evige og ble «venner av Gud og profeter».

Som Neo i filmen The Matrix, lever vi for ro mantikerne i en uekte verden som vi bruker det meste av vår praktiske evne til å overleve i – «en innviklet drøm». Men om vi lytter til den intui tive tanken, får vi glimt av de varige trekkene som er den egentlige virkelighet. Anselm hadde gitt den resonnerende spekulasjonen rollen som et kontaktpunkt med Gud og reserverte intuisjo nen fullt ut for livet her nede på jorden. Roman tikerne beholdt skillet mellom de to typer tenk ning, men ga dem motsatt valør: resonnering rådet nå her nede i det praktiske, mens intuisjon sto som kontaktpunkt med det evige.

Romantikerne var likevel ikke verdensfjerne i sin understreking av det intuitive. Emerson knyttet intuisjon også til livsløpet: I ungdom men oppdager vi intuitivt det sentrale i tilvæ relsen. Men i neste fase fanges vi inn av alt det praktiske strevet – familie, jobb og ambisjoner. Senere i livet, i den tredje fasen, erkjenner vi at ungdomsfasen var i kontakt med noen vesent lige sannheter. Moralen er at det gjelder å «stole på instinktet til siste slutt selv om du ikke kan gi grunner for det». Livsløpet er ideelt sett utfor met intuitivt.

Det tvetydige ved romantikkens syn

Sett i historisk sammenheng, er romantikken kilden til mye av den bagasjen som begrepet intuisjon har fått: tilknytningen til mystikk, det visjonære og de dype sannheter som viser seg direkte for bevisstheten. Samtidig treffer roman tikkens forestilling om intuisjon det potensielt gyldige og produktive i spontane impulser som former seg til mer omfattende forestillinger og gir grunnlag for livsholdning.

Her ligger en tvetydighet. Det er lett å se at en romantisk tilnærming til intuitiv tenk ning kan lede på villspor, at det fins rom også for perverterte eller destruktive forestillinger som gjøres til kjernen i livsprosjekt. Som når en Hitler trofast gjennom livet følger sin idé om herredømme, anti-semittisme og renhet, en ungdomsvisjon som i hovedsak ble formet fra han var rundt 20 og levde som fattig bohem i Wien. Men tenk også på utallige andre som har formet en mer eller mindre omfattende sannhet om tilværelsen tidlig og som på konstruktive måter har fulgt visjonen. For å holde oss til krig, lidelse og verdenshistorie, kan Florence Nightingale (1820-1910) tjene som et eksempel: Hun var under 20 da hun formet en visjon, fikk et kall, om å vie sitt liv til å hjelpe andre. Mot egne familieverdier valgte hun snart sykepleie yrket. Arbeidet hennes under Krimkrigen på 1850-tallet gjorde henne kjent. Hun fortsatte livet ut med å utvikle profesjonell sykepleie og helse- og sosialreformer, periodevis depressiv lidelse til tross.

INTUISJON SOM VÆREN-I-VERDEN

Når vi følger forestillingen om intuisjon fram mot vår egen tid, er det vanskelig å komme utenom idéretningen fenomenologi, som ut viklet seg gjennom hele 1900-tallet og ennå er betydningsfull. Fenomenologien undersøker bevisstheten og vårt forhold til verden omkring oss med utgangspunkt i det enkelte subjekts ståsted, altså slik du og jeg erfarer virkelighe ten. Fenomenologien søker å fange erfaringen forut for vår refleksjon over den. Den vil si noe om hvordan vi mest mulig opprinnelig er til stede i verden, i kortform ofte omtalt som vår væren-i-verden.

Perspektivet er blant annet mye benyttet i hel sefaglig forskning, hvor man undersøker pasi entens umiddelbare erfaring av verden som syk og som mottaker av pleie. Det følgende eksem pelet på fenomenologisk beskrivelse er hentet fra boka Phenomenology of Illness av den britiske filosofen Havi Carel, som selv er alvorlig lunge syk og her beskriver sin egen erfaring:

<em>Med sykdommen blir ting tyngre og lengre borte. En avstand jeg en gang ville kalle «nær» eller «en dags spasertur på landsbygda», er nå «lang» eller «umulig» … Min verden har skrumpet inn … </em>

Slike erfaringsnære beskrivelser kan i neste omgang åpne for perspektiver på hva det vil si å være menneske og hvordan bevisstheten formes i møtet med omgivelser. Carel kritise rer en velkjent forgjenger innenfor den feno menologiske tradisjonen, den tyske filosofen Martin Heidegger. Heidegger, som også er kjent og beryktet for å ha sluttet seg til nazis men på 1930-tallet, så menneskets væren først og fremst som det å være kapabel, som det å forme prosjekter og gjennomføre dem. Det syke eller svake mennesket fikk liten plass hos ham. Carel søker å vise at Heideggers idé om capable self er ensidig; den må suppleres med et incapable self, selvet til den som ikke evner – en egen form for væren-i-verden.

Slik får hun fram at menneskelig eksistens er et blandingsforhold av det å kunne og ikke kunne. Om dette er en helt ny innsikt, skal være usagt; men innsikten springer i alle fall ut av den erfaringsnære beskrivelsen av sykdom, i tillegg til lesningen av Heidegger.

Eksempelet illustrerer hva fenomenologi kan være. Vårt intuitive forhold til verden, den umid delbare erfaringen, blir løftet fram og undersøkt. Ny kunnskap hentes fra denne kilden, ikke ved å si: Slik er verden; men snarere ved å si at slik er verden for (i dette eksempelet) mennesket som er alvorlig sykt. Og mer generelt: Slik er verden for mennesket; slik er menneskets bevissthet.

Men mener fenomenologene selv at de snakker om intuisjon? Ja, i det minste til en viss grad. Fenomenologiens grunnlegger, Edmund Husserl, som også var Heideggers mentor, brukte iblant ordet intuisjon om det han var mest opptatt av: vår umiddelbare erfaring av verden. Brødrene Hubert og Stuart Dreyfus fremmet i 1986 i boken Mind over Machine den innledningsvis nevnte teorien om kompe tanse som oppøvd evne som ikke har behov for nærmere begrunnelse eller gjennomtenk ning – illustrert med flygelederen som ser en flysituasjon i skjermens mønster av symboler. Dreyfus-brødrene brukte nettopp intuisjon om den fullendte ekspertens evner. Det er relevant her at Hubert Dreyfus var en filosof med fortro lig kjennskap til den fenomenologiske tradisjo nen; han er også kjent for sine studier av Husserl og Heidegger. Man vil ikke finne ordet intuisjon overalt i fenomenologisk litteratur, men begrepet har uten tvil vært viktig for denne tradisjonen.

Vender fenomenologien tilbake til middelalderen?

Fenomenologien knytter i noen grad an til mid delalderens forestilling om intuisjon. Den setter nemlig søkelyset på det enkle, intuitive forhol det mellom verden og individet – det være seg eksperten eller oss alle i hverdagen. Den avviser ikke vårt umiddelbare forhold til verden som gyldig kunnskap, slik opplysningstiden gjorde, og den deler ikke romantikkens ambisiøse ideer om intuisjon.

Fenomenologien skiller seg likevel fra den middelalderske forestillingen. For fenomeno logien tar ikke nødvendigvis den intuitive, spontane måten vi ser verden på som virke lig kunnskap, slik Anselm gjorde. Snarere er fenomenologi å ta et skritt tilbake og gjøre det umiddelbare forholdet til verden til gjenstand for undersøkelse og refleksjon. Slik sett unngår den å ta stilling til sant og usant.

I fenomenologien snakker man gjerne om den naturlige holdningen. Det er den modus vi er i idet vi erfarer verden naivt og tatt-for gitt. Når vi så gjør de umiddelbare erfaringene til gjenstand for fenomenologisk beskrivelse og refleksjon, søker vi oss ut av den naturlige holdningen. Der og da, i den naturlige hold ningen, opplevde Carel avstanden som lang og umulig. Men når hun skriver om dette i den fenomenologiske analysen, setter hun disse ordene i anførselstegn. Slik opphever hun dem som objektivt sanne uttrykk for hvordan verden er. Men hun sier heller ikke at de var usanne. Holdningen er nøytral, den er under søkende og nysgjerrig.

HVOR AKTUELLE ER DE FIRE FORSTÅELSENE I DAG?

Den middelalderske tanken om intuisjon som rett og slett å persipere konkrete ting i omgi velsene og oppfatte dette som sann kunnskap, er gått ut på dato. Det kjennes rett nok ikke fremmed for oss at vi tror på det vi ser; men å kalle dette intuisjon virker fremmed.

Men den middelalderske forestillingen har likevel slått an en tone som har satt spor i senere forståelser. Opplysningstiden overtok tanken om intuisjon som direkte persepsjon og kunn skap, men innsnevret objektet man kunne ha kunnskap om til egen tankeverden. Slik stilte opplysningstiden seg i hovedsak skeptisk til intuisjonen.

Romantikken brukte en todeling som liknet skillet mellom spekulasjon og intuisjon, men snudde om på koplingen disse hadde fått til henholdsvis Gud og verden her nede.

Og fenomenologien har vendt tilbake til intui sjon som den umiddelbare oppfattelsen av ting i omgivelsene, men forholder seg undersøkende til dette og er nøytral til om det er gyldig kunn skap om verden.

Så langt middelalderen og intuisjon som jordnær kunnskap. Når det gjelder de tre siste forståelsene, er de i større grad en del av oss i dag. Romantikkens tanke om det intuitivt drevne livsløpet, der man mer eller mindre kon sekvent og bevisst forfølger en visjon, en spon tant oppstått livsinnsikt, virker ikke fremmed for oss. Man kan være skeptisk til det intuitivt visjonære og se det som noe relativt. Man kan forklare det ved å knytte det til en persons psy kologi eller tilfeldige bakgrunn. Men det er ikke fremmed for oss at noen kan ha dette ved seg som uttrykk for noe intuitivt hos personen. Man kan også være skeptisk til at i dette skulle det ligge en forbindelse til Gud eller evige sannhe ter. Men det fins også mange som har tillit til at en slik tilknytning fins og at den er intuitiv – at den er kommet ureflektert, som en følelse, en innsikt uten argument. Så heller ikke dette virker fremmed for oss i dag.

De to gjenstående forestillingene: opplysnings tidens vitenskapelige skepsis til intuisjon og fenomenologiens idé om vårt intuitive forhold til verden som del av vår umiddelbare væren, er vel likevel i enda større grad enn romantikkens forståelse, en del av vårt moderne tenkesett.

Vi kan illustrere med et eksempel. Når vi får et spørsmål om et eller annet og (som man ofte gjør) svarer: Intuitivt vil jeg mene at …; da tror jeg vi på den ene side uttrykker opplysningstidens vitenskapsbaserte skepsis til den intuitive kunn skap. Men på den andre side uttrykker vi også den interessen for intuisjon som fenomenologien står for – at vi ureflektert skjønner eller oppfat ter noe som en uadskillelig del av vår væren-i verden. For hva vi vil ha sagt med en slik formu lering, er vel: Jeg kan ta feil, det kan være noe der jeg ikke ser, noe bakenforliggende som jeg ikke oppfatter; men, samtidig, jeg har en anelse, en såkalt hunch, om hva det er, og denne anelsen har jeg fordi jeg er den jeg er; det er en personlig forankret, ubegrunnet, intuitiv kunnskap.