Carl Henrik Grøndahl
Meditasjonslærer i Acem. Skribent. Tidligere journalist og kritiker i Aftenposten, kulturredaktør og kanalsjef i NRK Radio.
Mennesker må være enkle! Ikke sammensatte, gåtefulle. Da forstår vi dem ikke og mister interessen. De gode må være gode og de slemme onde. Nyanser blir for komplisert.
I avisen Information roper en dansk filmkunstner «ulv»: Dansk film er i ferd med å bli overfladisk med lettfattelige, enkelt forståelige karakterer. Danske regissører og produsenter vil ha det slik. Hvorfor? Fordi publikum og verden vil ha det slik. Film nytes ikke lenger først og fremst i mørke kinosaler, men på en knøttliten skjerm mens du sitter på bussen. Der skjer det mye rundt deg, og du er ikke mottakelig for det finstemte, det uklare. Du vil ikke gjette, du vil ha det tydelig fortalt. Den gamle sannhet i kunsten – show me, don´t tell me – gjelder ikke lenger. Tell me. Så jeg får det med meg.
Denne forenkling av mennesketegningen er ikke blitt et krav bare fordi mobiltelefonen kan kjøre film der det måtte passe. Forenklingen strømmer mot oss fra det meste og ser ut til å forme vår oppfatning av oss selv. Facebook er en verden av bekreftelse og skjønnhet eller fordømmelse og anklager.
Det tenkende, nyanserte, undersøkende er hjemløst her. Journalistikken har lite tålmodighet med avveininger og kompliserte tankerekker. Den reflekterte, høyttenkende politiker som ikke nøyer seg med levere korte, poengterte virkelighetsbeskrivelser, får ikke oppmerksomhet og går ut på dato. Den amerikanske presidenten får stor oppslutning fordi han hevder å kunne levere enkle løsninger på meget kompliserte problemer. Det kalles populisme. Twitter med plass til behagelig få bokstaver i hvert utsagn er det forenklingsredskap han benytter for å styre verden.
Selvfølgelig tiltrekkes vi av det enkle, gjenkjennelige. «Menneskene må være forståelige, ellers kan vi ikke elske dem», sier Gustav
Adolf Ekdahl i Ingmar Bergmans film Fanny og Alexander og leverer et vakkert forsvar for det enkle. «Verden er en røverhule, og natten faller på. Ondskapen bryter lenkene og raser gjennom verden som en gal hund. Ingen unnslipper. La oss derfor være lykkelig mens vi er lykkelige. Det er ikke skamfullt å glede seg over den lille verden.»
I den lille verden plages vi ikke av de store spørsmål og de store sammenhenger. Den er enkel og god. Men han som forsvarer det enkle, er tegnet som en meget sammensatt karakter. Og verden er en røverhule. Koronaviruset er den ferskeste påminnelsen. I Fanny og Alexander ligger velstående, borgerlig kultur som støtputer rundt menneskene. Den store verden med sine uutgrunneligheter, irrasjonalitet, virus, klimakatastrofer, fallgruver, meningsløshet og grusomhet kan rive dem over ende, men de faller mykt og kan karre seg pent tilbake til det enkle. De har et materielt forsvar rundt seg. Rikelig med husvære, mat og vin, penger og familie. Som de fleste i vår kulturkrets. Som forsvarer det enkle. Og nå har altså kravet om forenkling nådd kunsten. Lett forståelige, ikke for sammensatte karakterer i filmene.
En ung norsk kvinne bor og arbeider i Jerusalem. Hun holder sine foreldre oppdatert og forteller at etter en fest i Jerusalem dro hun på nachspiel i Nasaret. Hva sa du? Foreldrene ble revet ut av sine bibelhistorier. Nachspiel i Nasaret? Men...? Det var jo i Nasaret erkeenglen Gabriel bebudet Maria og gjorde henne fruktsommelig. Det var her Jesus vokste opp. Og så klinke til med noe så profant som et nachspiel i all denne hellighet? Foreldrene måtte omkalfatre sine tankebaner og innse at Nasaret nå er en moderne by med moderne mennesker som lever moderne liv.
Dette er en funksjon kunsten skal ha. Stå
vindskeivt på våre vante forestillinger,
våre forenklinger, gi oss ord og bilder og
fornemmelser som uroer våre inngrodde
tankemønstre og åpner nye rom i våre liv.
Men så sier altså kunstnere nei. Ikke uroe, komplisere, vise dybder, avgrunner, gåter. Blir
vi for dype eller undrende, flagrer publikums
fingre over skjermen og finner noe annet som
kjæler med det trygge, kjente.
Kunsten lar seg altså forme av kulturen. Det
burde og skulle vært omvendt. Kultur er vår
måte å ordne virkeligheten på, mestre den,
gjøre den forståelig. Kultur står i motsetning
til natur. Vi skaper kultur for å kunne leve
sammen i naturen. Men virkeligheten er
komplisert og i stadig forandring. All kultur
stivner. Derfor trenger vi kunsten som kan
bevege kulturen, vise oss våre blinde flekker.
Og derfor har despoter – som bare kan beholde
sin makt i en rigid kultur - et meget anstrengt
forhold til kunst. Til det kompliserende, det
nyanserte, det uklart gåtefulle. Kunst som
innordner seg kulturen, er ikke kunst. Men
plakater, propaganda, avkastning på kapital.
Er nå dette noe å mase med? Spiller det
egentlig noen rolle om filmkunstnere vil selge
sine filmer ved å banalisere, gi karakterene lite
dybde og gjøre dem umiddelbart forståelige?
Ja. Bidrar vi til å tømme mennesket for innhold,
legger vi veien åpen for de store forenklere.
Som velter sin frykt og avsky inn i jøder eller
innvandrere eller homofile eller dem som tenker
annerledes og lytter til en annen fløytespiller.
Og den som lar seg erobre av forenklingen og
gjør den til sin selvoppfatning, blir lett med
på forenklernes korstog mot fiendebildene.
Den som velger å gjøre seg blind for sin egen
irrasjonalitet, som ikke gjenkjenner seg selv som
kampplass for tilværelsens mangfoldige krefter,
kan lettere invaderes av enhver rottefanger. Det
forenklede menneske er fritt vilt for konsumindustrien,
underholdningsindustrien, for
vulgærreligiøsiteten, for twitrende presidenter
og for stadig nye forargelsesoppløp på
Facebook. En dansk filmkunstner roper altså
«ulv». Varselropet gjelder mer enn karaktertegningen
i dansk film, som bare er et
symptom.
Har dette noe med Acem-meditasjon å gjøre?
Acem-meditasjon har på mange måter samme
funksjon som kunsten. Den rugger båten.
Snur perspektivet. Lister fram innsikt som
ikke var der før. Men meditasjonen er sterkere
og mer direkte, for den er ikke opplevelse av
noe utenfor, sansning av erkjennelse skapt
av andre, men direkte handling, din egen
handling, dine egne brudd med kulturen,
det gitte. Den som lærer Acem-meditasjon
og vil være i forenklingen, kan bli uroet, for
det å skape et ledig rom i sinnet inviterer inn
alt det komplekse i oss. Spontanaktiviteten
er så frodig, fordi den er uttrykk for hele vår
menneskelighet. Og en dyp stillhet, som kan
forankre oss i noe stødigere, som står imot når
den store forenklingen vil ha oss med på sin
ferd.
Acem-meditasjon er et nachspiel i Nasaret.
Velkommen.