Forfatter og kurslærer Rune Belsvik brukte meditasjonen til å skildre barndommens følelser så ærlig som mulig i arbeidet med romanen "Fugleguten". På vei tilbake fra retrett, skjedde det noe som overrasket ham.
|
Lenge før pappa kjem heim, kan Lukas høyra at han opnar døra. Der kjem pappa, tenker han. Men ingen kjem. Ei stund seinare høyrer han det på nytt. Då kjem han. Men enno veit ikkje pappa at Lukas har vore fæl igjen. Enno trur han at alt er i orden heime. Enno er han glad. ..Døra blir riven opp. Det er pappa. Han er stor. Han har med seg ein heil vind, som fell inn i rommet. ..Ja vel, seier pappa. |
Lukas er 7-8 år og hovedpersonen i Rune Belsviks nye kritikerroste barnebok Fugleguten. Lukas prøver å finne sin plass i verden. Han vil bli sett av foreldrene og vennene sine. Samtidig er han redd for at de ikke liker det de ser. Lukas føler at han ødelegger for de rundt seg. Han glir ikke sømløst inn. Boken dreier seg om dette. I mange variasjoner.
Blant annet når faren og Lukas drar på en tur for å besøke noen venner av faren. Faren vender seg mot Lukas og sier: «Sjå på denne guten Lukas – han har ei kråke». Faren høres stolt ut når han snakker om denne gutten. Tenk at det kan sies noe så fint om en gutt, tenker Lukas. Kanskje er det noe slikt som må til. Lukas må være som denne gutten. Han må få seg en fugl. Det kan være en måte å få skryt på. Gjenkjent for noe godt.
Minner
«Utgangspunktet for boken er aktive, levende minner fra min egen barndom,» forteller Rune. «Ting som ikke har blitt borte fra historien. Det viktigste har ikke vært å gjengi minnene korrekt, men å sette ord på de erindringer som fortsatt er i live. Prøve å få dem til å henge sammen som en fortelling.»
Rune er kurslærer i Acem Kristiansand. Bøkene hans er også preget av omfattende erfaring fra retretter i Acem. «Jeg prøver en tilnærming til minnene som er mest mulig sann. Dvs. at det ikke er en skryteversjon eller latterligjøringsversjon av minnet. Men se minnet inn i ansiktet så godt jeg kan. Så ærlig jeg kan.»
Voksen liten gutt
«Da jeg var liten gutt gledet jeg meg til å bli voksen,» forteller Rune. «En ting var at jeg som voksen kunne bestemme selv. Noe annet var at alt som var så vanskelig, ville ta slutt når jeg ble voksen. For de voksne vet jo hva som er rett og galt.
Men da jeg vokste opp, ble det jo ikke helt slik. Tidlige minner og erfaringer slipper ikke lett. For eksempel når jeg nå treffer igjen kameratene mine fra barndommen. Raskt kommer jeg i kontakt med følelser om at «de liker meg ikke». En følelse av å være alene. Ensom. Selv om ansiktet mitt smiler og munnen min snakker, kommer disse følelsene lett.»
Retretter og skriving
«Når jeg deltar på en retrett, og spesielt fordypelseskurs, kan jeg nærme meg følelser som ble skapt da jeg var liten. De kommer ikke nødvendigvis frem som en fortelling eller konkrete minner. Men de kan komme frem som fragmenter, mental smerte eller som tema i etterfølgende veiledninger.
Verken skriving eller meditasjon fjerner smerten. Men man nærmer seg den. I ettersiget vil smertene og ubehaget ikke kreve så mye plass lenger. Det er forløsning i det.»
Overraskelsen
«Når jeg skriver, har jeg en følelse av at det jeg skriver, ofte kan være litt puslete og lite. At jeg etterpå i det hele tatt blir tatt imot, gitt ut
og faktisk får sterke og gode tilbakemeldinger, gjør meg rørt og lettet på vegne av øyeblikkene i usikkerhet og ensomhet.
Det er litt av det samme som når jeg sitter i en veiledningsgruppe. For eksempel når jeg sier enkelte ting, så tror jeg ofte at uheldige ting kommer til å skje. Jeg kan bli kastet ut. Eller bli latterliggjort. Men tvert imot: i veiledningsgruppen blir det tatt imot på en nokså hverdagslig og åpen måte. Dette er rørende.»
Utgangspunktet?
Noen ganger har deltagelse på retretter vært utgangspunkt for Runes bøker. Blant annet gjelder det ideen til denne siste boken om Fugleguten:
«Jeg kan huske da jeg var på biltur fra Kristiansand til Acems retrettsted på Lundsholm. Jeg begynte å grine i bilen. Det var som om denne gutten, Lukas – satt ved siden av meg i bilen. Ja, nå er jeg på vei til deg, sa jeg. Nå kommer jeg. Kanskje gutten ventet på meg - på Lundsholm?»
Som i veiledningsgrupper skjer det på slutten av denne boken noe som slipper, blir litt ledigere.
For eksempel fortalte Lukas i begynnelsen av boken at han tidligere aldri hadde greit å flyte på ryggen i vannet som vennen Nico. Det hadde vært for vanskelig. Han ville derfor ikke prøve det flere ganger. Men i løpet av boken, og spesielt mot slutten, skjer det en endring av dette:
Lukas kjenner at han ikkje er redd lenger. Han gjer eit lite hopp frå botnen, og sig bakover mot vatnet. Brått kjenner han at det held han oppe, viss han vil. Han kjenner at det er mogleg. Han flyt. Han svevar som ein fugl. Held armane ut til sida, for ikkje å velta rundt på magen. Småbølgjene jem mjuke og lette mot ansiktet. Sola glitrar i vassdropane på augebryna. Over han er himmelen stor og blå.