Personlighetsutvikling og adferdsendring

Det vi lærer å kjenne hos et menneske, er dets adferd. Vi opplever at personen snakker, smiler, rødmer, puster, strammer muskler, blir oppmerksom. Et menneske har sine egenartede måter å gjøre, si og unngå ting; det har karakteristiske adferdsmønstre som endres lite.

Mens adferd gjerne er observerbar, er personligheten ikke det. Den utgjør en indre struktur, bestemt av genetiske forutsetninger og formende erfaringer siden fødsel. Etter at vi er blitt voksne, forandres personligheten lite med dens måter å oppleve seg selv og verden. Opplevelse består i både inntak av informasjon og organisering av denne til strukturer av mening. lkke så meget i hva som sanses, men i hvordan vi setter informasjon sammen, avspeiles våre psykologiske begrensninger og spenninger. Opplevelse er følge av seleksjon. lnformasjon som ikke passer med etablerte oppfatninger, tas gjerne ikke med. En rigid personlighet,dannet over mange ubearbeidede erfaringer, tolker gjerne signalene på lite hensiktsmessig måte.

Å oppleve verden friere, mer nyansert, å ta inn mer informasjon, vil vi karakterisere som personlig vekst eller personlighetsutvikling. Innskrenkning av evnen til å oppfatte adekvat, beskrives som psykopatologisk forandring mot nevrose og kanskje enda videre inn i psykose. Adferd er gjerne ytre manifestasjon av personligheten.

Det foreligger allikevel et viktig skille mellom personlighetsutvikling og adferdsforandring. Acem-meditasjon er indre handling. Gjennom aktualisering åpner den for utviklende endringer i personlighetsstrukturen i hvordan en person organiserer informasjon, beslutter og handler. Bortsett fra ledighetsbefordrende endringer i meditasjonsutførelsen, skjer omtrent ingen adferdsendringer gjennom meditasjon. lngen blir dyktigere i bokføring eller i å innlede kontakter med det annet kjønn ved bare å utøve Acem-meditasjon. Men utvikling av personligheten gir bedre utgangspunkt for videre læring og adferdsforandring.

Mennesket som sosialt individ
Det er i dag vanlig etter psykologisk tankegang å regne mennesket som sosialt individ. Det vil si: man heller klart til den oppfatning at viktigst i vekst, modning eller nevroseutvikling er forholdet til andre mennesker. Vi formes, utvikles og forandres i samhandling med andre: mor, far, søsken og senere lekekamerater og deres foreldre, skolekamerater og lærerere, kjærlighetspartnere, kolleger, etc. Gode og vanskelige erfaringer sammen med andre bygger opp et bilde av hvem "jeg" er. Selvsagt spiller biologiske faktorer inn, men de anses snarere som rammebetingelser; arveanlegg og instinktive tilbøyeligheter er altså plastiske muligheter. De kan finne mange ulike livsuttrykk, men alene gir de oss ingen egenart, den utvikles i samhandling med andre.

Altså, ikke hva vi er født med, men hva vi sosialt møter siden, bestemmer hvorvidt utviklingen går mot modning eller nevrose. Denne forståelse av menneskets natur er særlig formet av psykoterapeutiske retninger. Utbredte former for psykoterapi, metoder til forandring og utvikling av personlighet og adferd, bygger på forhold mellom mennesker: mellom behandler og pasient i individualterapi, mellom flere pasienter og terapeuter i familie og gruppeterapi.

Syn på menneske som sosialt individ bygger opp til forventning om at personlighetsutvikling i det alt vesentlige har sosiale årsaker. Men her som alle andre steder hvor standpunkt skal tas, blir noen dogmatiske. Enkelte går nemlig så langt som til å hevde at bare sosiale faktorer kan virke utviklende på folk.

Hva forandrer?
Innen psykologisk vitenskap finnes flere måter å forklare personlighetsutvikling og adferdsforandring. Tradisjonelt ble innsikt og gjennomlevelse av traumatiske barndomsopplevelser regnet som middel til grunnleggende endring. Adferd ble forstått ut fra et bevisst og et ubevisst sjikt av personligheten. Adferdsendring kom som følge av innsikt - bevisstgjøring av ubevisste sider i en. Dette er oppfatningen sæerlig i psykoanalytisk tenkning.

Andre psykologiske teoriretninger anser slik "spekulasjon" over indre prosesser som ufruktbar. Adferdspsykologien ser bort fra begrepet innsikt, og legger all vekt på forsterkningsforholdene: hva som belønner og straffer, former og forandrer adferd. Hvis forsterkningsfaktorene forandres, vil også ny adferd utvikles, mens adferdstyper som ikke belønnes, gradvis opphører.

Adferdsterapi tar sikte på å kartlegge forsterkningsfaktorene og om mulig forandre disse hvis terapeutiske mål søkes. Hva ektefellen blir sur for, hva som gir mindre skatt, hvor det er bær i skogen er alle eksempler på forsterkningsfaktorer som på en eller annen måte kan influere hva vi gjør. Forsterkningsfaktorer kan altså være sosiale, politiske og materielle. Studier synes klart å vise at sosiale forsterkere er mest potente til modifikasjon av adferd.

I matematikk benyttes ulike dimensjoner ti1 beskrivelse av et fenomen. To-dimensjonalt beskriver en gjenstand i et plan - tre-dimensjonalt gir beskrivelse i rom. Vil man fange opp flere aspekter ved gjenstanden, f.eks. forandring over tid, fargekvaliteter etc., må flere dimensjoner benyttes. Rent matematisk vil enkelte fenomener kunne beskrives tilfredsstillende med få dimensjoner - andre trenger mangfoldige for å bli meningsfylte.

Menneskelig opplevelse og erfaring gjennomgår en koding og organisering i bevisstheten til strukturer av mening som gir grunnlag for hvordan vi oppfatter og handler i en gitt livssituasjon.

Utvidelse av bevissthetens dimensjoner, altså av dens kognitive og erkjennelsesmessige forutsetninger, vil innebære hva vi forstår med uttrykket "kognitiv utvikling". Kognitiv psykologi forstår adferdsendring som en følge av forandring i bevissthetens tilgjengelige dimensjoner.

Psykologen Piaget forklarer kognitiv utvikling som biologisk bestemt. Gjennom biologisk modning utvides kognitive forutsetninger og avstedkommer endringer i barnets adferd. George Kelly derimot legger vekt på kognitive dimensjoner mer som resultat av læring og erfaring.

Meditasjonsutførelse er indre adferd av en art som etter vår erfaring kan utvide en persons tilgjengelige dimensjoner. Dette skjer ved utprøvende nylæring i aktualiseringsfaser. Nye dimensjoner vinnes i selve meditasjonsutførelsen, men når de først er etablert, vil de i neste omgang få ringvirkninger i tanke, følelses- og adferdsliv.

Psykoanalytisk teori baserer altså grunnleggende personlighetsutvikling på innsikt, adferdspsykologi på endring av forsterkningsbetingelser, mens kognitiv psykologi understreker betydningen av flere kognitive dimensjoner. Alle disse tre typer psykologisk teori kan nok på hver sin måte bidra tilforklaring av hvorledes Acem-meditasjon virker personlighetsutviklende.

Meditasjon - ingen sosial handling
Meditasjon gir liten affektiv gjennomlevelse av bamdomstraumer, forandrer heller ikke menneskets forsterkningsbetingelser. Få menneskelige aktiviteter er vel mindre sosialt rettet enn akkurat det å meditere: sitte i stol med lukkede øyne, oppmerksomheten frittflytende i lett gjentagelse av metodelyd. Hvordan skal man kunne forklare den personlighetsutvikling hos mediterende som faktisk finner sted?

Dogmatikerne insisterer: meditasjon er sosial handling. Begrunnelsen lyder omtrent slik: når en person lærerer å meditere, benytter han endel tid, et visst pengebeløp, en del av sin interesse og motivasjon. Han vil derfor gjerne få noe igjen. I forhold til seg selv og andre gir hans meditasjon forventning om adferdsforandring. På enkelte områder rettferdiggjør den kanskje en sosial utprøvning av ny type som kan virke personlighetsutviklende. Etter dette syn er det altså ikke selve meditasjonsprosessen, men det at en person regner seg som mediterende som antas å være virksomt. Og vips! Dermed er meditasjon blitt sosial handling. Forandringer som skjer, har å gjøre med relasjoner til andre mennesker i en rolle eller kontekst.

Poenget er ikke uten en viss sannhetsverdi, men utilstrekkelig til forklaring av bredden i meditasjonsforandringer som lengre tids mediterende opplever. Mange kan nok ha møtt meditasjonsentusiaster i fyr og flamme over angivelige meditasjonsresultater som neppe har med meditasjon å gjøre. Ikke bare for den kritiske iakttager, men også for den mediterende selv, er det viktig å skille mellom hva som er tillagte og hva som er faktiske meditasjonsvirkninger.

Personer som insisterer på at meditasjon ikke har noen effekt i seg selv, men utelukkende virker ut fra endring i kontekst, har alltid avslørt fundamental mangel på kjennskap til metodens dynamikk. Vi har til gode å møte skolert og reflektert argumentasjon på dette punkt. Sosiale betingelser er allikevel avgjørende for den mediterende, i allefall på ett område; på begynnerkurs og fortsettelseskurs utvikles meditasjonsforståelsen. Denne blir tildels bestemmende for hvor langt man når med sin meditasjon. Skal det være håp om personlighetsutvikling, må man bl.a. få et praktisk forhold til det ikke å være målopptatt eller tilstandssentrert i meditasjonsutførelsen. Acems samlede kurstilbud legger stor vekt på nettopp det.

Slik meditasjon virker
Hva forandres når personligheten utvikles gjennom Acem-meditasjon? Som nevnt er ikke emosjonell gjennomlevelse vanlig, men kan skje tidvis. Derimot finner man alltid en viss bearbeidelse av muskulære spenningsmønstre. Forandringer mot større åpning skjer her gradvis. Den sentrale utviklingsforandring på grunn av Acem-meditasjon synes allikevel å være av kognitiv art: det skjer en sprangvis utvidelse av sinnets tilgjengelige dimensjoner gjennom bruk av metodelyd og ledig mental holdning.

Vi skal først vurdere hva som skjer dersom vi beveger oss i bevisstheten uten metodelyd. Kroppen avspennes. Etterhvert vil sinnet komme under innflytelse av uferdige rester eller spenninger. Tilsvarende mindre grad av mental ledighet vil være til stede.

Avhengig av ens personlige historie vil enhver ha større eller mindre begrensninger i opplevelse og livsutfoldelse. Dette kaller vi spenninger. Som oftest har de både et sosialt, emosjonelt, kognitivt og kroppslig aspekt. Spenninger innskrenker våre kognitive ressurser og reduserer mulighetene for ny forståelse og ny adferd såvel i meditasjon som handlingsliv.

Når vi så begynner å tenke metodelyden, vil sinnet utfra metodelydens egenskaper gjenvinne øket mentalledighet; prosessen går et stykke videre. Nye uferdige inntrykk i en blir derved åpnet for. Disse begynner å spille seg ut, kommer til uttrykk i meditasjon som tanker og impulser vanligvis med utgangspunkt i aktuelle begivenheter fra hverdagen. Dermed får ubearbeidede rester anledning til å avsluttes. Dette skjer altså ved at tanker kommer, i blant også impulser til bevegelser i kroppen. I meditasjon får de passere fritt. lnntrykk og impulser som ikke får passere i fri, åpen ledighet blir ikke avsluttet, men opprettholdes.

Den som mediterer regelmessig en tid, vil i perioder komme under innflytelse av strukturspenninger i personligheten. Disse vil umerkelig påvirke meditasjonsutførelsen i retning av øket tendens til konsentrasjon og målopptatthet. Man mediterer liksom ikke så godt. Her er det viktig at den mediterende ikke slutter, men arbeider seg gjennom. Hvor den mediterende da befinner seg, er det ikke perspektiv som gir mulighet til å løse den situasjon man er inne i. Det er liksom vei hverken fremover eller til siden.

Dette kan oppleves truende. Kanskje kommer motstand mot meditasjon, egentlig en motstand mot personlighetsutvikling. Disse faser av den meditative utvikling er også forstadier til øket tilgjengelighet av nye kognitive og emosjonelle ressurser.

Slike aktualiseringsfaser er paradoksale og avspeiler manglende åpning i den mediterendes bevissthet. Han forstår seg selv, sin meditasjon og verden ut fra et perspektiv, et sett av dimensjoner, som begrenser ny erkjennelse og adferd. Personlighetens karakterspenninger aktualiseres her i selve meditasjonsutførelsen. Å mestre meditasjonsproblemet blir derved å endre noe av personlighetens grunnleggende begrensning for vekst. Slike forandringer er hva som forstås med kvalitative virkninger. Det skjer et kognitivt og emosjonelt sprang. Slik får personligheten et nytt område ressurser tilgjengelig for videre opplevelse og handling.

Større mental ledighet på grunn av lydkombinasjonens virkning gir mer rom for spontane prosesser i sinnet. Mens zen-meditasjon arbeider med å utvikle spontant forhold til blant annet åndedrett og muskelbruk, utvikler Acem-meditasjon spontanitet i relasjon til tankeprosessen.

Ved å praktisere Acem-meditasjon regelmessig i lengre tid har man altså mulighet for å oppnå personlighetsutvikling. Grunnlaget for denne ligger i utvidelse av kognitive og emosjonelle ressurser hvormed vi koder, tolker inntrykk og treffer valg om handling i vår tilværelse. Adferdsendring som følge av slik personlighetsutvikling er ikke ensartet, men kan virkeliggjøres på flere ulike måter. Gjennom meditasjon skjer nærmest en åpning for forandring. Selv om det kan synes selvfølgelig for mange, viser det seg stadig nødvendig å understreke at meditasjon ikke aktivt utvikler ferdigheter, hverken kroppslige, arbeidstekniske, sosiale eller kunstneriske. Men meditasjon gir bedre utgangspunkt.

Kvalitative virkninger i Acem-meditasjon følger av metodens prinsipper: metodelydens gjentagelse og ledig mental holdning når disse benyttes i brytning med innflytelse fra uferdige trekk ved ens personlighet.

--

Artikkelen er hentet fra boken "Stillhetens psykologi", utgitt på Dyade Forlag.