På ski over fjellvidda. Kuling har blåst snøen inn i krokete fjellbjørk og meislet ut skulpturer - hekser og troll, huldra og hele Åsgårdsreien. Nå glir skiene i sol gjennom puddersnø.
En kilometer borte staker markakledde løpere i maskinoppkjørte spor. De lar maskinen, ikke naturen, bestemmer hvor turen skal gå. De glir av gårde bare der snøen er pakket og sporsatt. Og brått slår det meg, hva en medisinerstudent sier i denne utgaven av Acem-magasinet:
«Meditasjonen bidrar til en større horisont over hverdagen. Jeg får tenkt mer over hva slags liv jeg vil leve. Hva er det meningsfullt å bruke tiden på?»
Meningsfullt? Tråkke av gårde på ski i tung djupsnø kan tære på turgleden. Oppkjørte spor gir feste oppover og bedre fart nedover. Du kan gå på teknikken. Men så sier han også dette:
«Meditasjonen får meg til å tenke over ting som jeg ellers ikke ville tenkt over, og den hjelper meg til å reflektere over forskjellige sider ved tilværelsen.»
Gå utenfor de oppkjørte sporene, kanskje? Disse markadressene som glir gjennom trikkesporene i snøen og skal ha unnagjort dagens kilometer, kjenner de ikke at vidda drar? Vil de ikke prøve seg utenfor det oppkjørte, når skiene synker bare tre centimeter ned i puddersnøen? Oppdage at de kan gå overalt? At de ikke behøver å la digre løypemaskiner bestemme hva de skal se og oppleve? Komme dit de aldri har vært før? Undersøke det rare søkket eller gå opp på den lille toppen? Komme innpå den snøugla som sitter på hodet til huldra?
Ha kontakt med snøen slik vind og vær har formet den, ikke slik tunge maskiner har pakket den sammen og gjort den maskinmessig, industriell. Være i naturen, ikke la sporsetteren bestemme hvilken retning livet ditt skal ta.
Ja, kanskje er det erfaringene fra metodelydgjentagelsen som følger deg på ski. Du kan sette deg ned i godstolen og la tankene vandre. Stort sett følger de kjente spor. Men så henter du metodelyden, åpent, undrende, ledig. Og er ute av sporene. Ute i åpent terreng, der du tar imot det som kommer til deg. Tråkker deg fram i tungt føre, bakser med fiskebein i djupsnø, kjenner motvinden rufse, kommer over på skare, skøyter i ren glede, ser snøen funkle rundt deg, tar inn hvordan vinden former mønstre i snøen, kjenner naturens tyngde og stillhet. Den er deg, og du er den.
Og du tenker kanskje at kultur er det motsatte av natur. Kultur er alt vi mennesker gjør og skaper og ordner for å kunne overleve og leve sammen i en natur som er både nådeløst mektig, brutal, meningsløs, nærende og vakker. Å tenne ild er kultur. Å måke snø er kultur. Plante et frø er kultur. Prøve å forstå naturen er kultur. Et barn er født natur og blir formet av kultur. Men det er alltid ubehag i denne kulturen, fordi den må temme naturen i oss, våre drifter, for at vi skal holde ut å leve med hverandre.
Hemmingen av våre drifter skaper rester. Nevroser, kalte Sigmund Freud det. Vi er ikke så greie å ha med å gjøre alltid. Helvete er andre mennesker, sier noen. Løypemaskiner er helvete, sier naturtilbederne, for de dræler kulturen inn i naturen og gir skigåerne skylapper. De følger ikke haresporene, ser ikke hvordan rypene lander i snøen. De irriterer seg bare over at det har føket snø i skisporene. Og sender irriterte klager til løypekjørerne.
Metodelydgjentagelsen er kultur. Men i motsetning til mange andre kulturtiltak låser den ikke forståelsen. Den ordner ikke tilværelsen i sannheter, ideologier, dogmer. Inn i oppkjørte spor. «Meditasjonen får meg til å tenke over ting som jeg ellers ikke ville tenkt over, og den hjelper meg til å reflektere over forskjellige sider ved tilværelsen.» Ledigheten i gjentagelsen lar den kulturformede naturen i oss være det den er. Møte det vi ellers ikke ville vært åpne for å møte. Lar oss gli inn i terreng som er både kjent og ukjent. Der tilværelsens skapende stillhet kan nå oss.
- Carl Henrik Grøndahl
Meditasjonslærer i Acem. Skribent. Tidligere journalist og kritiker i Aftenposten, kulturredaktør og kanalsjef i NRK Radio.
