Indre frihet

Nærkontakt med mennesker i andre deler av verden er ofte tankevekkende med hensyn til hvor mye bedre vi har det enn store deler av verdens befolkning, både materielt og trygghetsmessig. Det vi måtte klage over i det daglige, fortoner seg gjerne som bagateller i forhold til fattige menneskers prøvelser andre steder.
Likevel er vi generelt ikke spesielt ”lykkelige”. Sosiologiske undersøkelser indikerer at vi ikke er mer tilfredse nå enn for 40 år siden da økonomisk velstand og trygghet var vesentlig mindre, og at mennesker i mindre velstående samfunn enn vårt kan generelt være mer tilfredse. ”Lykke” og ”generell tilfredshet” er selvfølgelig vanskelig å måle objektivt. Men de fleste i vårt samfunn har vel en viss følelsesmessig kontakt med at rimelig grad av økonomisk frihet og andre ytre friheter, ikke er tilstrekkelig for å ha et dypere sett tilfredsstillende liv.

Det som skaper utilfredshet i livet på ulike plan, kan ha svært mange ulike former. Vi kan ha vanskelig for å akseptere at livet ikke ble som ungdommens drømmer. Kanskje er vi preget av sjalusi og hevngjerrighet, og får aldri fred i sinnet fordi det alltid er noe vi føler vi har behov for å ta igjen for. Eller vi kan ha behov for å fremstå som vellykket og mestrende fordi vi dypere sett har en sterk, skambelagt mindreverdsfølelse som vi må kompensere for og holde på avstand. Dermed strever vi alltid med å fremstå som mer enn det vi er. En annen drivkraft kan være en følelse av å ha fått for lite. Vi blir aldri tilfredse med hva vi oppnår av materielle ting, penger og status, men fortsetter kanskje å strebe etter det til langt opp i alderdommen, selv om vi har oppnådd langt mer enn gjennomsnittet. Vi kan være hemmet og plaget av at vi ikke tør ivareta egne interesser godt nok, at vi ikke tør tilkjennegi at vi gjerne vil påta oss utfordringer, og har stadig indre dialoger om hva vi kan eller ikke kan gjøre, hva vi burde eller ikke burde.

Noen kan ha en vedvarende rastløshet. Rastløsheten gjør at vi ikke kan være avslappet her og nå, ikke kan være nærværende og rolig i en relasjon eller i ulike sosiale situasjoner. Vi må stadig gjøre noe annet, noe nytt, noe vi tror kan være mer spennende enn der vi er i øyeblikket. Dette kan være frustrerende for våre omgivelser fordi vi er mindre tilstedeværende og har vanskelig for å nyte livets enkle gleder der og da, eller engasjere oss fullt i oppgaver som trenger vår oppmerksomhet. Det kan være vanskelig å dvele ved emosjonelle temaer, og man slipper kanskje ikke folk ordentlig innpå seg. Relasjoner blir mindre tilfredsstillende for begge parter.
Den indre energien som driver oss til stadig å måtte gjøre noe, og gjøre noe annet, kan frata oss indre ro. Det blir vanskelig bare å være, vanskelig å være fornøyd, vanskelig å slå seg til ro. Et indre jag har tak på oss, som på ett plan gir energi til å gjøre ting, men som på et annet plan kan være meget slitsomt. Å bare være i ro med oss selv med lukkede øyne, mens vi lett gjentar en metodelyd i tankene, kan bli ganske utfordrende. Den ytre stimuleringen i meditasjon blir mye svakere enn den vi får slik vi ellers prøver å innrette oss. Dermed kastes vi tilbake på oss selv og vår egen indre uro og rastløshet.

Noen vil kanskje tenke at da er det bedre ikke å meditere for da slipper man å kjenne på denne uroen. Men nå er det ikke slik at en grunnleggende rastløs person alltid vil kjenne rastløshet i meditasjon. Ofte vil meditasjonen være behagelig og avslappende. Den tretthet det indre jaget skaper, får anledning til å slippe til og forløses, i hvert fall i noen grad. Det virker oppkvikkende og fornyende.
Det er særlig i lengre meditasjoner på retretter at vi kan komme i kontakt med dypereliggende rastløshet. Denne kontakten har stor verdi. Vi blir etter hvert mer bevisst hvilke emosjonelle drivkrefter som virker i oss. Og vi arbeider med ledig metodelydgjentagelse i å skape større ledighet i forhold til rastløsheten. Dette er ikke enkelt og raskt gjort, men hver gang vi arbeider med det, har vi større sjanse til å oppnå større ledighet. I stedet for å være automatisk og ureflektert fanget av vårt mønster, utvikler vi et ståsted i oss selv der vi har litt større frihet til å velge hva vi vil gjøre, og på hvilke måter.

Å praktisere Acem-meditasjon over tid gir derfor mulighet til å utvikle større indre frihet. Det betyr ikke at følelsen av rastløshet aldri viser seg mer. Det er snarere slik at man registrerer den, gjenkjenner den og kan forholde seg mer bevisst, med større valgfrihet med hensyn til egen adferd. Uansett hva som måtte være av indre, emosjonell ”støy” og uro, så har man også kontakt med en dypere indre ro. Dette er større grad av indre frihet.

Livet byr alltid på utfordringer. Det er ikke for amatører, som det er blitt sagt. Det er alltid mulig å takle ulike sosiale situasjoner og relasjoner på uheldige måter og å gjøre – eller la være å gjøre – ting man kan angre etterpå. Større grad av indre frihet har likevel stor betydning for ens liv. Man er mindre ubevisst styrt av emosjonelle indre drivkreft­er som aldri gir en ro, som aldri lar en bli ordentlig fornøyd, som lett kan lede en inn i konflikter man i etterkant gjerne skulle unngått, men som man ikke forsto hvordan oppsto.

Ytre og indre frihet er ikke et enten-eller. I samfunn av vår type har vi i et lengre historisk perspektiv en enestående grad av økonomisk og politisk frihet. Vi tar det kanskje som en selvfølge, men ville nok raskt merke det hvis denne friheten ble tatt fra oss. Disse ytre betingelsene fører imidlertid ikke til at vi automatisk utvikler dypere tilfredshet og større indre trygghet og ro. Kanskje gir gode materielle vilkår og offentlig trygghet mindre trykk på å utvikle en mer reflektert og ansvarlig livsstil. Det haster ikke med å ta livet på alvor. De nødvendige behov – og mer til – blir dekket likevel.

Uansett kommer ikke den indre frihet av seg selv. Den er det bare vi selv som kan utvikle. Og det er noe vi må arbeide for. Det fordrer at vi får et mer bevisst forhold til våre psykologiske drivkrefter. Acem-meditasjon er et viktig verktøy i denne sammenheng. Indre frihet er ikke mindre viktig enn den ytre i bestrebelsene på å leve et fullbyrdet og dypere sett mer tilfredsstillende liv.