1973 spilte Gram Parsons inn platen Grievous Angel, noen måneder før han døde av en overdose morfin og alkohol i Joshua Tree ørkenen. Kombinasjonen av Gram Parsons og Emmylou Harris’ stemmer er noe av det som har gjort platen til en countryrock klassiker, sammen med James Burton’s (Elvis Presleys’s gitarist) briljante, men samtidig enkle gitarspill. Parsons stemme er sterk og klar, dette er stemmen til en 26-åring med livet og fremtiden foran seg. Emmylou Harris stemme følger ved siden av som en skygge, med nydelige fraseringer, forsiktig vibrato og i balladene en nesten skjør skjønnhet.
Parsons var en av country-rockens pionerer. En utsvevende livsførsel preget av alkohol og narkotika tok ca. 1972 en annen retning da han traff Emmylou Harris, som ble med i bandet hans, og fikk ham og de andre til å skjerpe seg, øve ordentlig, og sette opp lister over hvilke sanger de skulle spille før konsertene.
I denne perioden spilte Gram Parsons inn de to soloplatene sine, den glimrende ”G.P.”, og mesterverket Grievous Angel. Parsons visjon var å lage en musikk som overskred den tradisjonelle countrymusikken, han kalte den ”kosmisk amerikansk musikk”. I dag ville vi kalle den tradisjonell country-rock – men sjelden har noen gjort dette bedre enn Gram Parsons og Emmylou Harris gjør på denne platen.
Albumet åpner med nydelige ”Return Of The Grievous Angel”, deretter kommer perlene på rad – ”Hearts on Fire” – en vakker countryballade, ”Cash On The Barrelhead/Hickory Wind”, der ”Hickory Wind” handler om Parsons vanskelige oppvekst i Sørstatene, ”Brass Buttons”, om morens alkoholisme.
”Love Hurts” ble opprinnelig spilt inn av Everly Brothers, og siden av en mengde andre artister, deriblant Roy Orbison, Nazareth, Sinead O’Connor og Rod Stewart. I mine ører er Gram Parsons og Emmylou Harris bittersøte og nydelige duett kanskje den beste.
Albumet avsluttes av ”In My Hour Of Darkness”, en vakker melodi om sorgen over tapet av tre mennesker som sto Parsons nær. Den ble også et verdig punktum for hans karriere. (Andreas Tryggeset)