Are Holen
Utvikling av personligheten omfatter særlig vekst i yngre år og forsoning i senere leveår. Artikkelen tar spesielt for seg evnen til forsoning og viser hvordan Acem-meditasjon bidrar til økt introspektiv sensitivitet og tryggere indre forankring. Den bringer mer frem i oss det som ligger bak massemennesket, en styrket evne til indre frihet og uavhengighet. Overfor medmennesker og samfunn kan det gi større plass for fellesskap, helhet og ansvar.
MEDITATIVT UTGANGSPUNKT
Arbeid med ledig oppmerksomhet i Acem-meditasjon skaper økt frihet til deler av sinnet som delvis eller helt er begrenset, lukket eller avstengt. Nevrofysiologiske sider ved meditasjonens indre arbeid kan måles vitenskapelig med markerte utslag både i kropp og hjerne. De psykologiske begrensningene forstås best ut fra kvalitative tilnærminger. De viser at uferdige inntrykk fra dagen eller nåtiden, men også vonde, formende erfaringer fra fortiden er sentrale. Disse er energitappende, «stjeler» overskudd fra våre muligheter til utfoldelse. De uttrykker seg i oss ved uhensiktsmessige og gjentakende reaksjonstilbøyeligheter - i tanke, følelse og handling.
Den daglige meditative avspenning i muskler og autonome funksjoner sitter i utover dagen og tilfører en mer å gå på. Dette kan gjenspeiles også i kroppsholdning og muskulære spenningsstrukturer. Man utvikler en ledigere måte å være i kroppen.
Gjentakelse av metodelyden i forhold til spontanaktivitetene under meditasjon trener evnen til både å identifisere og håndtere hva som foregår i sinnet. Man blir bedre kjent med seg selv. Dette øker gradvis en introspektiv evne som bedrer regulering av impulser, tanker og behov. Selv om man ikke blir perfekt eller uten psykologiske begrensninger, vinner man større evne til å bruke seg selv i arbeid og relasjoner, og man kan finne bedre plassering for emosjoner, lengsler og behov.
I sum leder regelmessig utførelse av Acem-meditasjon til en gradvis utvikling av personligheten som noe forenklet kan hevdes å bestå av to hovedkomponenter:
1. evnen til vekst, til det å ta i bruk mer eller nye potensialer
2. evnen til forsoning og modning
I denne artikkelen vil vi gå mest inn på forsoning som begrep og selvpsykologisk fenomen.
Vi vil analysere nærmere hva de representerer og hvordan Acem-meditasjon har betydning i denne sammenheng.
PERSONLIG VEKST
Slik vi her definerer det, innebærer personlig vekst nedbygging av begrensende indre barrierer. Det gir fremvekst av kreative ressurser, balansert kontakt med egne og andres følelser i relasjoner til omgivelsene. Andre sider ved tilværelsen blir også berørt, slik som forholdet til naturen, opplevelsen av kunst og kultur, samt nye kvaliteter i det mellommenneskelige fellesskap med barn, unge, voksne og eldre.
SELVPSYKOLOGISK BEARBEIDELSE
Forsoning omfatter særlig bearbeidelse av en persons spontane, selvpsykologiske strukturer, av forholdet til en selv. Det omfatter indre verdier, følelsesmessige investeringer (forhåpninger, mål) og handlinger benyttet for å nå målene eller drømmene. Mennesker kan ha rasjonelle, rimelige og realistiske mål for sin vekst og måloppnåelse, men også irrasjonelle.
Sterke drømmer tilfører mye energi og vilje til å satse – f. eks. på utdannelse, karriere, relasjoner, idéer eller annet. Unge mennesker har sterkere slike drømmer enn eldre. I unge år kan de være en betydelig ressurs, en viktig drivkraft til vekst og måloppnåelse. Hvis slike drømmer etter hvert ikke blir virkeliggjort eller modifisert av erfaring, kan de i ekstreme fall duke for nederlag, depresjon og/eller misbruk.
Vekst og utvikling bør særlig prege de første deler av voksenlivet, mens forsoning blir tiltakende viktig med økende alder. Begge prosesser finner imidlertid sted parallelt, men med ulik tyngde i ulike livsfaser.
NORMALISERING AV MÅL
Etter hvert som man beveger seg ut av ungdomsårene og oppnår noen av sine livsmål, nedbygges gjerne de mest himmelstormende deler av drømmene. Man blir mer realistisk, justerer seg noe og får mer balanserte bilder av hvem man er og hva man kan få til uten at det kjennes som nederlag. Man modnes og forsones med sin livssituasjon.
Men ikke alle mennesker eller alle sider ved personligheten gjennomgår nødvendigvis en slik modning. Noe av irrasjonaliteten kan bli hengende igjen, oftest på ett avgrenset område; den opprettholder mål og lengsler i form av bevisste eller ubevisste forestillinger om hva vi må oppnå for å kjenne oss vellykkede og lykkelige. Kanskje må man utrette eller oppnå noe riktig «stort», kanskje bli tiljublet av «verden» eller elsket på et helt bestemt vis.
Drømmen om det virkelig «store» er ofte selvpsykologiske rester fra barndommen. De ble dannet for å beskytte selvet mot opplevelser av smertefylt litenhet og maktesløshet. Slike rester kan fortsette inn i voksenlivet og uttrykker seg da gjerne gjennom kompensatoriske manøvre for stadig å demme opp for en gjentakende følelse av litenhet. Som voksen har man kanskje hang til stadig å skryte, søke mye bekreftelse eller være overdrevent pliktoppfyllende på måter som sliter en ut. Det «store» skal liksom motbevise det «lille» og svake. Slike forsøk lykkes aldri helt. Derfor gjentas disse manøvre stadig i ulike sammenhenger.
Når irrasjonelle investeringer gjelder relasjoner, dreier det seg ofte om å virkeliggjøre noen uforløste drømmer og lengsler fra en vanskelig eller forsømt barndom.
Følelser knyttet til irrasjonelle mål og verdier kan utløse handlinger som for andre fremstår som temmelig meningsløse. Man kan ta store sjanser eller gjøre sære prioriteringer. I noen tilfeller satses alt på «ett kort», kanskje om og om igjen. De verdier og drømmer som begrenser eller utsetter forsoning, er gjerne sterke, samtidig smale og lite korrigerbare av erfaring. De gir lite rom for kompromisser eller alternativer.
HVA ER FORSONING?
Omstilling
Forsoning handler ikke om å godta nederlag, men om evne til omstilling, det å justere indre og ytre bestrebelser til situasjon og mulighet samtidig som man i rimelig grad beholder selvfølelsen. Det forutsetter høyere toleranse for forskjeller – menneskelige og materielle, og at man kan leve greit med at egne behov ikke alltid blir møtt akkurat slik man aller helst ønsker. Allikevel kan man kjenne seg brukbart fornøyd. Det innebærer evne til kompromisser, til å mestre tap, økende alder og svekkelse, dessuten ha nok trygghet i seg til å gjennomleve hele sin egen og andres livssyklus. Det handler om å erstatte eventuelle forventninger og forhåpninger med realisme. Krenkelse og forsoning står her i et motsetningsforhold til hverandre.
Noe å forholde seg til
Forsoning innebærer også økt evne til å forholde seg til det i tilværelsen som man ikke kan styre, det som er «skjebne», og som man bør prøve å gjøre det beste ut av. Man forsones med menneskelige forskjeller og kan greit sammenligne seg med andre – med yngre, de som er bedre, flottere eller dyktigere enn en selv uten å bli provosert eller plaget av mindreverd eller misunnelse; det vil si, uten at lave selvbilder blir aktivert.
Forsoning handler også om det å kunne slippe personlige irrasjonelle investeringer og særegenheter for å reorientere seg mot nye, aldersadekvate og situasjonsrelevante mål og finne mening i dem. Det forutsetter evne til kompromisser, om ikke på alle livets områder så i alle fall på sentrale. Man trenger ikke organisere familie, venner og bekjente tett rundt sine egne behov. Snarere er man opptatt av ordninger som kan leve videre uavhengig av en selv, ens preferanser og særtrekk.
Universalitet
Det handler om å bygge ned investeringer i eget verd, og i større grad gå inn for felleskap, etterslekt og kultur. Det handler om å bevege seg over i en bredbremmet, altruistisk dimensjon som understøtter det verdifulle i en større helhet.
I forsoning ligger en bevissthet om at man kanskje ikke er det viktigste av alt i denne verden. Forsonet kan man se seg selv realistisk uten at det blir krenkende. Man kan forsones med sin aldring, egen død, at man en gang blir borte, at «om hundre år er allting glemt», som Hamsun formulerte det.
Man kan se det relative i egne verdier og idealer som man selv og ens kultur har gått inn for, men som neppe deles av alle andre, kanskje ikke engang av ens egen generasjon eller av den neste. Man utvikler et perspektiv preget av mer universalitet; av det som gavner mange, kanskje også til ulike tider. Man kan vurdere andres gjennomtenkte løsninger uten blindt å trumfe gjennom sitt eget, uten å føle seg krenket eller ha behov for å devaluere alternativene.
I de neste avsnittene skal vi se nærmere på livsområder hvor forsoning kan være en eksistensiell utfordring – i relasjoner, i forhold til en selv, ved ulike tap og med økende alder.
FORSONING I RELASJONER
Forsoning kan finne sted mellom mennesker eller i den enkelte. Flere personer eller folkegrupper kan dessuten nå frem til felles forsoning med andre, eller kanskje gjør bare den ene part det.
Det kan f.eks. være forsoning i relasjonen mellom far og sønn, sjef og underordnet, mellom to stridende naboer etc. Uoverensstemmelsene kan gjelde bagateller, preferanser, revir, handlinger, meninger eller holdninger. Når man blir forsonet, vil man ikke lenger forarges så mye over den andre. Man har mindre spesifikke krav til f.eks. levering, partnervalg, livsanskuelse eller økonomi. De emosjonelle investeringene er bygget ned. Verdiene er blitt mer romslige, mindre absolutte, mens de opprinnelig var smalsporede og intolerante, selv om de ble opplevd som selvfølgelige.
FORSONING MED SEG SELV
Når en person ikke forsones med seg selv, innebærer det gjerne at vedkommende sterkt misliker eller skammer seg over sider ved seg selv og har en uttalt mindreverdsfølelse. Det skyldes gjerne vansker med å akseptere f.eks. egen kropp, begåtte handlinger eller personlige karakteristika – som intelligens, talent eller utseende. Gjennom forsoning blir intense følelser mildnet; man gir seg selv større aksept.
TAP OG UFORSONLIGHET
Her siktes det til uforsonlighet overfor hendelser som innebærer slik som tap av en person som følge av dødsfall, tap av en relasjon ved samlivsbrudd eller degenerativ sykdom, tap av posisjon f.eks. i arbeidsliv eller samfunn, tap av et fellesskap som følge av flytting eller pensjonering.
I mange tilfeller innebærer et tap det å miste noe man hadde, og som var emosjonelt nærende. Uten det tapte objekt kjenner man seg ribbet. Normalt tar det en viss tid å komme seg over slike tap, men enkelte klarer aldri å forsones med det som er blitt borte. Noen har formulert det slik at «life is a losing game».
ALDER SOM KRENKELSE
Med økende alder er det forskjellige typer av tap man trenger å forsones med. De fleste klarer dem brukbart, men for enkelte skaper de livskriser. Har man en begrenset evne til forsoning, kan aldring oppleves som en krenkelse. Krenkelse betyr at selvfølelsen rammes; lave og smertelige del-selv blir aktivert. Høyere alder kan etterlate bitterhet og sterke følelser av urettferdighet, kanskje en stadig irritasjon på de som er yngre og fremgangsrike for et liv man selv aldri fikk levet.
En av de større allmennmenneskelige kollisjoner av denne art er midtlivskrisen. Kognitivt har man visst det hele tiden, men emosjonelt går det først nå opp for en at aldersforfallet virkelig gjelder en selv også. Man erkjenner at man ikke er like ung, sprek og attraktiv lenger, man skal ikke leve evig, man kommer neppe til å dø frisk, men snarere av sykdom og svekkelse. Midtlivskrisen er det første emosjonelle møte med et begynnende forfall, den forestående alderdom og fremtidige død; fremover vil alt ikke bare peke «oppover» mot mer og bedre livsforhold. Den neste krisen kan komme når man nærmer seg eller kommer i pensjonsalderen og ikke lenger er i arbeid eller posisjon. Det kan ofte gå sammen med at helsen og/eller kognitive funksjoner reduseres. Kanskje klarer man ikke å følge like godt med. Man kan bli avhengig av hjelp og støtte på måter som før var utenkelige eller kjennes nedverdigende.
Krisen utløses i noen tilfelle ikke av ens egen svekkelse, men derimot av at partneren eller livsledsageren blir syk, avhengig og trengende. Det strider kanskje mot den opprinnelige uskrevne «kontrakten» om styrkeforholdet i parforholdet. «Det er du som skal ta vare på meg. Ikke omvendt!» Det kan oppleves som et utillatelig svik at den andre blir svak og trengende.
Etter at vi i de foregående avsnitt har belyst vekst og forsoning, vil vi nå se nærmere på aspekter ved Acem-meditasjon og dens betydning nettopp for disse tema.
MEDITASJON - ROMSLIG LEDIGHET
Ledighetens forhold til spontanaktivitetene er ivaretatt av en holdning som aksepterer det som kommer i sinnet, slik det kommer – enten det er behagelig eller ubehagelig, om det er moralsk akseptabelt eller forkastelig. Denne mentale holdning omfatter så mye; den representerer bl.a. en øvelse i forsoning, i det å gi rom for hva som bor i den enkelte, men også i det menneskelige felleskap av lyse, nøytrale eller mørke impulser. Ledighet åpner for kontakt med disse tema, ikke for å leve dem ut, men for å tillate en mer helhetlig refleksjon og bearbeidelse.
Ledighet er mer tolerant og kompromissdyktig enn det «politisk korrekte», som bygger på et smalt politisk eller kulturelt konsensus, og som svært gjerne vil straffe avvik, nærmest som om de skulle være «overgrep». Ledighet åpner for langt flere varianter av livsuttrykk, impulser og livsvalg, dessuten representerer den en overordnet livsholdning med plass til forskjeller og kompromisser, mangfold og eksistensiell bredde.
METATANKER OG BLINDE INVESTERINGER
I Acem-meditasjon hjelper særlig arbeid med metatanker oss til å bli bevisst uerkjente, trange perspektiver og investeringer. Viktig er erkjennelsen av at det ideelle ikke ligger i bestemte tilstander eller smale løsninger, men snarere i tilpasning og prosess.
Tilstandsopptatthet og endimensjonalitet begrenser meditasjonen. De kan ha utspring i klare, men irrasjonelle eller ubearbeidede forventninger om at en helt bestemt type opplevelse eller erfaring må til for å bringe oss videre og forløse vårt ubehag og vår livssmerte. I meditasjon må man kunne slippe slike bindinger og tillate ledige alternative måter å forholde seg på preget av aksept og kompromiss - i meditasjon og etter hvert i livet. I dette understrekes meditasjonens eksistensielle trening i å kultivere livsholdninger preget av romslighet, aksept og vekst uten å bli holdningsløs, uten å henfalle til at alt er «like bra». Med et slikt perspektiv tatt ut i livet kan man gjenfinne verdi og mening i stadig nye sammenhenger og i ulike livsfaser uten å havne i livskrise.
SELVFORSTÅELSE
Det sentrale prinsipp for utførelsen av Acem-meditasjon er å etablere en fri ledig mental holdning med bruk av åpen oppmerksomhet. Den er demokratisk og tillater dynamisk fri
flyt av tanker, følelser, bilder og kroppsfornemmelser. Ledighet representerer en introspektiv sensitivitet med nærhet og frihet til hva som bor og beveger seg i oss. Den kan hjelpe en person bort fra indre fremmedgjøring bestemt av irrasjonalitet, ytre påvirkning, kompensatoriske bestrebelser, drømmer og uprøvde idealer – til økt selvinnsikt.
Ledighet på nye områder og nivåer muliggjør en bevegelse fremover og omstilling fra øyeblikk til øyeblikk. En vellykket etablering av ledighet oppnås ikke ved å forholde seg lydig til én definisjon, ved å adlyde ordre eller blindt godta andres konklusjoner eller instruksjoner. Den vinnes heller ikke gjennom opposisjon og protest, men ved økt grad av indre forankring.
Ledighet skapes innenfra og er basert på bruk av en indre frihet, en selvstendighet, en fornyende evne til å stå i sitt eget, være forankret i seg selv også når man gjør som andre. Selvsagt vet man ikke alltid eller umiddelbart hva man vil, men fordi man står rimelig stødig i seg selv, kan man gi seg selv den nødvendige tid og refleksjon til å finne frem til et godt standpunkt.
EKSISTENSIELL ÆRLIGHET
Etablering av ledighet under vekslende indre forhold trener evnen til å kjenne etter hvor man er, og hva som foregår i en uten å behøve å holde noe borte eller vri sannheter til å passe egne behov eller idealiserte verdier. Meditasjon over tid øker det vi kan betegne som «eksistensiell ærlighet», en åpenhet som bidrar til genuin, ikke manipulert, ikke-kompensatorisk eller pådyttet selvforståelse og tilsvarende handlingsmål.
Ved regelmessig meditasjon øker den indre introspektive sensitivitet og forankring i selvet. Ikke slik at man blir mer sårbar, men snarere sterkere og mer uavhengig. Man er mindre ytre styrt, mer fri i sitt eget - mindre mote, mindre massemenneske, mindre etterdilter.
OPPSUMMERING
Selv om det ikke kan tallfestes, synes det rimelig å anta at Acem og Acem-meditasjon har skapt mellommenneskelige forutsetninger for økt selvforståelse og åpenhet i samtiden. Vektlegging av god kommunikasjon og veiledning har dessuten bidratt til bedre relasjoner i hjem og på arbeid, men også til selvforståelse og forsoning, økt yteevne og produktivitet.
I sin 50-årige eksistens har Acem provosert noen - enkeltpersoner og grupper. Med organisasjonens utgangspunkt og de psykologiske prosesser dens arbeid kan utløse, ville det være rart om ikke slikt tidvis skulle forekomme. Men
Acem har også vært til hjelp og støtte for mange. En rekke personer har gjennom sin kortere eller lengre kontakt med Acem kommet videre i sine liv - faglig og/eller menneskelig. Dermed kan de ha startet ringvirkninger som når videre ut i ulike sosiale fellesskap.
Acem har øvet innflytelse gjennom meditative endringer hos den enkelte, men også gjennom holdninger og perspektiver som organisasjonen har bidratt med gjennom sitt kulturengasjement – foredrag, seminarer, retretter med drøftelser og avklaring. Dette arbeidet har stimulert refleksjon, ettertanke og dialog, bl. a. gjennom tidsskriftet Dyade, bøker, lydfiler, dessuten via personer og tema som er blitt hentet frem og satt på dagsorden i samtiden.
Stillhetens psykologi: Perspektiver på Acem-meditasjon. Red.: Are Holen. Oslo: Dyade forlag, 2017.
Mer å hente: Håndbok for brukere av Acem-meditasjon. Are Holen, Halvor Eifring. Oslo: Dyade forlag, 2017.
