Svend Davanger
Den sosiale hjernen og evnen til selvkontroll er ikke ferdig utviklet før i 25-30-års-alderen. Ungdom er dårlige til å leve seg inn i andre og til å søke råd hos voksne. De har sterke og stressende drifter og emosjoner, men gjør ikke sindige vurderinger. Meditasjon aktiverer de delene av hjernen som ungdom har vanskeligst for å ta i bruk på en moden måte.
«Att vara ung var för djävligt,» skrev den svenske forfatteren Hjalmar Söderberg. Han hadde et poeng. Ungdomstiden innebærer store forandringer i livet. Det er en overgangsfase mellom jevn vekst og utvikling som barn, under voksne foreldres varetekt, til en mer etablert rolle som selvstendig voksen. Selv om kroppen ofte er ferdig utvokst i 16-18-årsalderen, fortsetter hjernen sin utvikling og modning helt frem til 25-30 års alder. Derfor regner en del forskere med at perioden mellom 15 og 25 år er en egen livsfase, med egne utfordringer, på engelsk kalles disse årene ofte for «adolescence». De nøyaktige aldersgrensene varierer fra person til person, men vurderes også ulikt mellom ulike forskere. Der pubertet dreier seg mest om kroppens utvikling i denne fasen, har «adolescence» mer med psykologiske og sosiale endringer å gjøre. De særegne utfordringene denne livsfasen er knyttet sammen med, springer til dels ut fra forandringer som foregår i hjernen. Det er i ferd med å komme forskning som tyder på at meditasjon kan hjelpe ungdommer med å takle utfordringene i denne del av livet.
Problemene knyttet til det å være ung skyldes to forhold: Hjernens utvikling og de sosiale og eksistensielle utfordringene som ungdommer støter på i møte med omgivelsene. Langt på vei trekker disse forholdene i hver sin retning. Eller for å si det på en annen måte: Hjernen er i denne fasen av livet ikke konstruert for å møte ungdommenes utfordringer på en optimal måte. Vi vil se på hjernen først, deretter utfordringene, og til sist hvordan meditasjon kan tenkes å bidra.
UNGDOMSHJERNEN
La oss diskutere hvilken utvikling hjernen går gjennom i perioden fra starten av puberteten
til man er uavhengig og klarer seg på egen hånd. Hjernen er ikke én ting, hjernen er et sett av mange ulike deler og områder som er tett knyttet sammen strukturelt og funksjonelt, men som allikevel har sine spesialiserte oppgaver. Noen av de områdene som viser den største forandring og utvikling i løpet av ungdomsårene, finner vi innen de deler forskerne kaller den sosiale hjernen. Det er denne delen som gir oss evne til å forstå verden rundt oss ved å prosessere signaler fra andre mennesker.
For å gjøre dette, følger vi med på ansiktet og stemmen til dem vi er sammen med. Vi følger med på deres mimiske ansiktsbevegelser, dvs. hvordan de hever øyenbrynene sine, hvordan de beveger munnviken, pannen og ikke minst øynene. Hvor retter de blikket? I tillegg følger vi med på alle slags biologiske bevegelser, dvs. andre levende veseners bevegelser i våre omgivelser, som regel andre mennesker. Beveger kroppen seg? Er det gange? Armbevegelser? Er det snakk om truende eller nøytrale eller vennligsinnede bevegelser? Dessuten merker vi oss om vi har et felles oppmerksomhetsfokus med den eller de andre vi er sammen med. Ser vi på eller er vi opptatt av det samme objektet eller den samme hendelsen? Alle disse typer sanseinformasjon setter vi sammen til en forståelse av hva den andre tenker og føler. Det er viktig for oss å forstå hvordan den andre har det, slik at vi kan forutsi den andres adferd i tiden fremover. Slik forståelse av andre menneskers mentale tilstander kalles mentalisering.
Vi kan trekke en sammenligning med fugler. Har du sett to svaler fly sammen over marken? De flyr raskt, svært raskt, og endrer flyretning på brøkdelen av et sekund. Høyre, venstre, opp og ned. De har en helt utrolig evne til kjappe endringer i komplisert muskelaktivitet for å styre retning og hastighet på flyvningen, mye raskere enn det meste av menneskers muskelaktivitet. Men det som er enda mer bemerkelsesverdig, er hvordan de sammen flyr helt koordinert. På en tidels sekund, kanskje en hundredels, endrer de retning samtidig. I tillegg til å følge med på omgivelsene følger de tett med på hverandre. For å klare dette må åpenbart noen deler av deres sosiale hjerne være annerledes enn vår, men utrolig rask. De forstår omtrent samtidig med at det skjer, at flykameraten er i ferd med å endre retning. Nyere forskning viser en sammenkobling mellom størrelsen på hjernen hos svalene, deres sosiale evner, og evnen til rask manøvrering uten å kollidere med andre (Møller, 2010; Johnson et al., 2016). Svaler med større hjerner har lettere for å leve sammen i store, sosialt mer sammensatte flokker. Vår hjerne er ikke innrettet på så utrolig raske endringer hos våre medmennesker som svalene er, de viktige valg vi gjør har en annen tidshorisont. Vi bruker vår større hjerne ikke på hurtighet, men på nyanserikdom, til å leve oss inn i og forstå handlinger, tanker og følelser hos dem som er rundt oss, hvor sammensatte våre medmennesker enn er. Dette er svært kompliserte prosesser som skal koordineres i hjernen. Ingen datamaskin har så langt klart å utføre disse eller lignende beregninger. Vi vet at for enklere oppgaver, som for eksempel det å styre bevegelsene til en finger, kan hjernen i stor grad klare seg med ett eller noen få tilgrensende områder. For såpass kompliserte prosesser som det er å forstå andre menneskers indre liv, må flere helt forskjellige områder av hjernen arbeide sammen om oppgaven. Sentralt i dette arbeidet står et utvalg av hjernebarkområder som hver bidrar med sin spesialkompetanse.
Det er bemerkelsesverdig, men har allikevel knapt blitt påpekt, at disse hjerneområdene som til sammen kalles «the social brain», langt på vei er de samme som aktiveres under meditasjon. Deler av dem er knyttet til «prefrontal cortex», som gir oss evne til å tenke planmessig og fremover, deler er knyttet til «default mode network», som er basis for våre spontane, hverdagslige tanker. Ikke minst er området «anterior cingulate cortex» (ACC), som regnes som et kjerneområde i ulike meditasjonsformer, inkludert i den sosiale hjernen. Hva dette betyr, bør bli gjenstand for mer forskning i tiden fremover. Men det er rimelig å anta at meditasjon kan bidra til «sosial prosessering og konsolidering», som man ville si på forskerspråket, eller bearbeidelse og læring av sosiale erfaringer. Til en viss grad er det i hjernen som med trening av muskler: Økt bruk styrker kraften. Hjerneområder vi bruker (aktiverer) under meditasjon, vil sannsynligvis danne flere forbindelseslinjer innad og seg i mellom, og dermed styrkes de funksjonene som hører hjemme her, bl.a. våre sosiale evner.
Hvis vi ser nærmere på figuren under, ser vi at den såkalte «medial prefrontal cortex» (merket mPFC på figuren) er en del av den sosiale hjernen. I denne del av hjernens midtflate, langt foran i hjernen, sitter det hjerneforskerne kaller «theory of mind». Dette området er nært knyttet til empati, dvs. vår evne til å forstå andres perspektiv og så å si «lese» deres tanker og følelser. Det er dette området av hjernen som gjør at vi oppfatter andre individer som subjektivt tenkende og følende mennesker, som har et eget opplevd selv. Et annet ord for disse psykologiske funksjonene er som nevnt mentalisering.
UNGDOMSTIDENS UTFORDRINGER
Er mentalisering en medfødt evne, eller må den læres? Den er nok ikke medfødt, og den læres gjennom interaksjon med foreldre, jevnaldrende og andre. Men grunnlaget for overhodet å kunne utvikle denne evnen, er genetisk, bestemt av arv. Vi begynner å lære dette veldig tidlig i livet (Fonagy et al., 2007). Psykologer har avklart at ved ett års alder har barn forstått at andre mennesker selv gjør bevisste valg. I engelsk litteratur kalles dette for «agency». For eksempel at mamma kan velge om hun vil leke med meg eller ikke. Tre måneder senere har barnet fått noe mer detaljert innsikt i dette – det kan nå til en viss grad forstå andres mentale tilstander. Ved halvannet år legger barnet nok et aspekt til denne innsikten, det forstår at andre har en bevisst hensikt med sine valg. De kan leke seg med denne innsikten gjennom «liksom-lek», der de bevisst skiller mellom fantasi og virkelighet. Gjennom lek og annen samhandling med mennesker rundt dem utvikler barnet gradvis sin sosiale innsikt. Ved 4-5 års alder har barnet oppnådd en rimelig grad av mentalisering, dvs. de forstår også når andre mennesker ikke er sannferdige, de skjønner «ikke-sannhet», i dagligtale rett og slett kalt lureri! Ting kan også gå feil i denne mentale utviklingen hos barn. Har barnet autisme, blir evnen til mentalisering kun i mindre grad utviklet. Mentalisering er på mange måter noe av det mest kompliserte vi mennesker gjør, og evnen er langt fra ferdig utviklet når vi oppnår stemmerett ved 18 år!
En rekke nevropsykologiske studier med fokus på mentalisering viser at denne evnen
er nært knyttet til medial prefrontal cortex (se figur 1). I disse studiene må forsøkspersonene bl.a. bruke sin evne til å forstå ironi (hvor de må kunne skille mellom den bokstavelige og den underliggende betydningen av et utsagn), tenke om sine egne intensjoner, vurdere om bestemte karaktertrekk er mest typiske for en selv eller en annen person man kjenner godt, forstå tegnefilm der figurene ser ut til å ha intensjoner og følelser, og tenke om sosiale emosjoner som skyldfølelse og flauhet.
I voksen alder reduseres aktiveringen av medial prefrontal cortex under oppgaver knyttet til mentalisering. Eller for å si det på en annen måte: Voksne behøver ikke bruke så mye hjerneaktivitet på å sette seg inn i andre menneskers perspektiv som ungdommer må. Mentalisering er vanskeligere for ungdommer enn for voksne. Faktisk er ungdommer nokså dårlige på mentalisering i forhold til andre aldersgrupper.
HVORDAN MÅLE EVNEN TIL INNLEVELSE I ANDRE?
Ungdommers evne til mentalisering har blitt utforsket av blant andre forskergruppen til Sarah-Jayne Blakemore ved University College London (Dumontheil et al., 2012; Kilford et al., 2016). Blant annet har de arbeidet med og videreutviklet en test vi på norsk kan kalle «hylletesten». I boksen nedenfor kan du se hvordan denne testen utføres, for den sier en god del om hvordan forskere mener at de best kan studere mentalisering på en reproduserbar og kvantitativ måte. Vi har lett for å tenke at dette er evner som mest ligner på intuisjon, og hvordan kan man i det hele tatt forske på noe så diffust?
Som vi nevnte over, mentalisering er en komplisert oppgave. Faktisk viser det seg at voksne forsøkspersoner gjør opp til 50 % feil i denne testen i de tilfellene der de må bruke sin mentaliseringsevne, i hvert fall der testen gjøres på tid, slik at de bare har 2-3 sekunder på å bestemme seg for hvert flytt.
Det interessante i denne sammenhengen er at Blakemore og hennes team i London har brukt denne hylletesten ikke bare på voksne, men også på barn og unge i ulike aldere. Og de har sammenlignet testresultatene fra tester der «organisatoren» står på motsatt side av hyllen i forhold til «flytteren» med tester der begge to står på samme side. Står de på samme side, involveres ikke evnen til mentalisering i samme grad. Dersom «flytteren» gjør feil, er det av
mer tekniske enn psykologiske årsaker. Det er i virkeligheten forskjellen mellom antall feil der de står på motsatt side og der de står på samme side som er interessant.
De yngste barn som ble testet var litt over syv år gamle, de eldste var 17. Og så ble også voksne testet som en egen gruppe. Ikke uventet gjorde de voksne det best, bedre enn de unge aldersgruppene, evnen til mentalisering var best utviklet hos dem. Selv om ungdommer i alderen 14-17 år teknisk sett var like flinke som voksne – de gjorde det like godt som voksne når «flytteren» og «organisatoren» sto på samme side av hyllen, dvs. når de ikke trengte å bruke sin evne til mentalisering – gjorde de merkbart flere feil når de sto på motsatt side av hyllen og ble testet på mentalisering. Faktisk var forskjellen mellom mentaliseringstesten og den mer tekniske testen når de sto på samme side, større hos 14-17-åringene enn hos de yngre aldersgruppene helt ned til 7 år.
Disse forsøkene virker nokså tekniske. Hva sier de oss om sosial kompetanse hos ungdommer? Forskerne mener at disse studiene er generaliserbare, dvs. at de sier noe om ungdommenes evne til empati og innlevelse generelt. Dette er egenskaper vi bruker som lærere, i vennskap, i familierelasjoner, i forhandlinger, i arbeidsrelasjoner, for å nevne noen eksempler. Det er et paradoks at i den fasen av livet hvor vi forbereder oss på å forlate våre foreldres erfaring og beskyttelse, scorer vi nokså lavt på sosial innsikt og empati.
UBALANSE I HJERNEN OG HVEM MAN SØKER RÅD HOS
I tillegg til mindre utviklede mentaliseringsevner er det i hvert fall to andre forhold som bidrar til at ungdomsfasen er vanskelig:
• ubalanse i hjernens utvikling
• fordreiet perspektiv på hvem det er fornuftig å lytte til
Ubalanse i hjernens utvikling
Som nevnt tidligere pågår utvikling av hjernen lenge etter at kroppen forøvrig er ferdigvokst. Man regner med at hjernen ikke når full modenhet før i 25-30 års alder. Men alle deler av hjernen bruker ikke like lang tid på utviklingen. Til en viss grad er det de deler av hjernen som er utviklet sist i menneskeslektens historie, som også bruker lengst tid på å modnes hos hver av oss. Det vil blant annet si prefrontal cortex, den fremre del av pannelappen, som er den som har størst evne til sindig vurdering og til å stoppe uhensiktsmessige impulser og ønsker. Mens de litt mer primitive deler av hjernebarken, som det limbiske system, blir ferdig utviklet noen år tidligere, ofte så tidlig som 15-årsalderen. Det limbiske systemet representerer deler av hjernen som styrer atferd ikke så mye ved sindig planlegging, men mer gjennom følelser og drifter. Konsekvensen er at en 15-åring er fullt utviklet mht. sine sterke følelser, men mangler noe på de overordnede vurderingsevnene. De fleste voksne vil kunne kjenne igjen denne problemstillingen hos ungdommer rundt seg!
Fordreiet perspektiv på hvem det er fornuftig å lytte til
Sarah-Jayne Blakemore, som vi nevnte over, har også vist at man rådfører seg med ulike andre personer mht. risikoatferd. Hvis en handling eller situasjon, for eksempel det å klatre opp en bratt fjellvegg, oppleves som potensielt farlig, må vi vurdere om vi faktisk skal gjennomføre den eller ikke. Barn i alderen 8-11 år stoler aller mest på voksne i en slik vurdering. Det samme gjør andre voksne, også unge voksne i alderen 20-25. Men unge ungdommer, 12-14 år gamle, blir mer påvirket av andre ungdommer enn av voksne i en slik situasjon. 15-18-åringer er mer i tvil, de tenderer i større grad til å lytte mest til voksne, men fortsatt har andre ungdommer mye å si. Denne effekten forsterkes av at ungdommer grunnleggende sett blir mer påvirket i sine avgjørelser av andre enn man gjør i andre livsfaser – de tar mindre selvstendige avgjørelser (Dumontheil et al., 2016; Foulkes and Blakemore, 2016).
UNGDOMSHJERNEN ER SÅRBAR FOR STRESS
Konsekvensen av disse tre særtrekkene – ikke fullt utviklet evne til å forstå andre menneskers perspektiv, godt utviklede drifter og emosjoner men ikke sindig vurderingsevne, og større vekt på andre ungdommers vurderinger enn av voksnes i risikosituasjoner – gjør ungdomstiden til en sårbar og problemfylt fase. Disse problemene kan oppsummeres slik: større impulsivitet, lite forutseende, vanskelig for å ta gode avgjørelser, økt emosjonell reaktivitet, liten kognitiv kontroll, mer styrt av øyeblikkets behov enn av langsiktig tenkning. Enhver forelder kan synes at dette er utfordrende. Men det er også stressende for ungdommene selv! Ungdommene merker jo et sted i bevisstheten at de har mindre styring og kontroll enn de voksne.
Samtidig med at ungdommers hjerne, som vi har sett, ikke er ferdig utviklet, er den også mer sårbar for stress enn senere i livet. Derfor kan stressbelastninger ofte ha mer varige konsekvenser enn hos voksne. Bl.a. har forskningsgruppen til Bruce McEwen ved Rockefeller University i New York vist hvordan kronisk stress i ungdomsfasen kan gi endringer i atferd og hjerne (Eiland et al., 2012). Vedvarende stress hos ungdommer endrer nervecellenes struktur i viktige områder av hjernen på en varig måte. Både i hjernens hippocampus-område (viktig for hukommelse og læring, men bidrar også til sindig håndtering av emosjoner) og i den tidligere nevnte prefrontal cortex (viktig for langsiktig perspektiv-tenkning og fornuftige valg) reduseres nervecellenes utløpere i antall og lengde, noe som gir dem redusert kapasitet til nettopp disse funksjonene. Det er som å redusere minnet i en datamaskin, det blir redusert prosessering av de oppgaver som skal løses. Det motsatte skjer i amygdala-kjernen i hjernen (sentral for sterke følelser som frykt og sinne). Her blir det flere utløpere og kontaktpunkter nervecellene imellom – større kapasitet for frykt, depresjon og sinne. Konsekvensen av disse forandringene på nervecellenivå er redusert evne til å mestre, og økt tendens til angst og depresjon.
UNGDOMMER TRENGER TID TIL KONSTRUKTIV INDRE REFLEKSJON
Så hvordan kan de typiske problemer for hjerne, følelser og atferd som er knyttet til ungdomsperioden motvirkes? Mary Helen Immordino-Yang og hennes medarbeidere ved University of Southern California i Los Angeles publiserte en interessant artikkel i så måte, kalt «Rest Is Not Idleness: Implications of the Brain’s Default Mode for Human Development and Education» (Immordino-Yang et al., 2012). Hun peker på at i løpet av hjernens utvikling i ungdomsårene trenger den betydelige innslag av «default mode»-tenkning, dvs. den type spontan tankevirksomhet som kommer når vi ikke er opptatt med å løse ytre oppgaver. Dette er tanker om oss selv, og andre mennesker rundt oss, litt fremover og litt bakover i tid. Immordino-Yang hevder at denne type mental aktivitet er viktig ikke bare for mental helse, men også for leseforståelse og evnen til å tenke nye tanker. Hun peker videre på at slike dagdrømme-aktige tanker er viktige for utvikling av sosiale og emosjonelle evner. Ungdommer trenger derfor tid til det hun kaller «konstruktiv indre refleksjon», eller stille ettertanke og dagdrømming. Dette kan bidra til å utvikle hjernen slik at man går fra kun å stille konkrete spørsmål om «hva har skjedd?» og «hvordan gjør man dette?» til «hva betyr dette for verden?» eller «hva betyr dette for hvordan jeg lever livet mitt?» Hvis de bare blir opptatt med å forholde seg til ytre oppgaver, lekser og sosiale medier, vil dette gå ut over deres sosiale og emosjonelle utvikling, ifølge Immordino-Yang.
En interessant studie i så måte ble publisert i 2014 i tidsskriftet Drug and Alcohol Dependence (Dalwani et al., 2014). Forskerne sammenlignet hjernefunksjon hos 20 gutter i alderen 14-18 år, som alle hadde atferds- og rusproblemer, med 20 andre gutter i samme alder uten slike problemer. Atferds- og rusproblemer går svært ofte sammen i de samme personene og er kjennetegnet ved lav impulskontroll. Dette antas å være knyttet til manglende evne til spontan selvrefleksjon, og svekket episodisk hukommelse, dvs. de husker mindre av sine tidligere opplevelser enn det andre gjør. Nettopp dette gjør det vanskelig for dem å angre på uheldige ting de har gjort. Forskerne scannet alle de til sammen 40 guttehjernene med fMRI. De fant klare forskjeller: I gruppen av gutter som hadde atferds- og rusproblemer, var det redusert aktivitet i viktige deler av default mode-nettverket, i forhold til de normale guttene. Forskerne bemerket at de områdene som var svekket i aktivitet, er de som gir oss mulighet for evaluering av egen atferd, hukommelse, forutseenhet, og det å kunne ta andres perspektiv i våre vurderinger, dvs. mentalisering.
KAN MEDITASJON TENKES Å BIDRA?
Vi merket oss tidligere hvordan de deler av hjernen som gir oss våre sosiale evner er omtrent de samme som brukes under meditasjon, ikke minst prefrontal cortex og default mode-nettverket. Selv om det hittil er relativt beskjedent med forskning på meditasjon hos ungdommer, er det likevel noen studier som tyder på at meditasjon kan tenkes å være et godt hjelpemiddel i forhold til denne livsfasens særegne utfordringer.
La oss først se på hjernens anatomi. Gjennom en rekke studier, bl.a. sammenfattet av forskningsgruppen til Kalina Christoff ved University of British Columbia i Canada (Fox et al., 2014, 2016) er det vist at ulike meditasjonsformer både aktiverer og styrker områder i pre-frontal cortex hos utøverne, blant dem områder som er viktige for sosiale evner og emosjonell regulering. Videre er det tydelig at viktige deler av hjernehalvdelenes midtflater (gyrus cinguli) får trening gjennom meditasjon, her finner vi funksjoner som styring av oppmerksomhet og selvregulering.
De påpeker dernest at særlig meditasjonsformer hvor man retter oppmerksomheten mot en tenkt lyd (f.eks. metodelyd, mantra) også gir aktivering i precuneus, i hjernehalvdelenes midtflate. Precuneus er et av sentralområdene i default mode-nettverket, knyttet til spontan tankevirksomhet som nevnt over, og som nettopp gir grunnlag for «konstruktiv indre refleksjon» som forskere som Immordino-Yang mener er viktig for ungdommers mentale utvikling. Precuneus regnes dessuten av mange som et av flere steder der den sosiale hjernen og default mode-nettverket overlapper. En studie jeg og forskere ved NTNU har gjort spesifikt på Acem-meditasjon, bekrefter også dette mønsteret: Meditasjon aktiverer prefrontal cortex, fremre gyrus cinguli, og viktige deler av default mode-nettverket, bl.a. precuneus (Xu et al., 2014). Det interessante med oversiktsstudiene til Kalina Christoff er at de viser at disse aktiveringene på sikt fører til varige endringer i struktur og funksjon i hjernen, det er ikke bare noe som skjer der og da mens man mediterer.
Så ut fra det vi nå vet om både ungdomshjernen og hvordan hjernen fungerer under meditasjon, er det grunn til å forvente at meditasjon kan være gunstig for ungdommers utvikling. Både kontrollfunksjoner og oppmerksomhetsevnen på den ene siden og sosial innlevelse og selvrefleksjon på den andre siden kan bli styrket hos ungdommer som mediterer. Disse og andre potensielt positive effekter av meditasjon på hjernens funksjoner hos ungdommer har nylig blitt drøftet i en oversiktsartikkel av Winters og Beerbower i Indiana, USA (Winters & Beerbower, 2017).
Faktisk begynner det nå å komme en del studier som viser at dette ser ut til å stemme, det er ikke bare spekulasjoner og hypoteser. Meditasjon kan bidra positivt i forhold til noen av de problemene som kan oppstå i ungdomsfasen.
I en oversiktsartikkel fra 2014 i Annals of the New York Academy of Sciences hevder to av USA’s ledende hjerneforskere, Michael Posner og Mary Rothbart, at mindfulness-meditasjon øker utøvernes evne til selvkontroll i alle livsfaser. De bygger på kinesiske og amerikanske studier som viser at unge voksne, samt også barn, kan ha god nytte av meditasjon for å øke sin evne til selvregulering og å motvirke utvikling av psykiatriske sykdommer som stoffavhengighet, psykopati, borderline personlighetsforstyrrelse og schizofreni. De peker på at slike studier underbygges av målbare effekter på hjernen, og at effekter kan ses allerede etter få ukers meditasjonspraksis.
Det siste poenget, at meditasjon kan ha effekter allerede etter få uker, ble også påvist i en studie fra Rutgers University fra 2014 (Shors et al., 2014). Forskerne studerte effekten av
en kombinasjon av meditasjon (fokusert oppmerksomhet på pusten) og et fysisk treningsopplegg hos en gruppe unge mødre som nylig hadde vært hjemløse. Kontrollgruppen besto av tilsvarende kvinner som ikke tok del i dette åtte-ukers treningsprogrammet (Mental and Physical Training, MAP). De mødrene som tok del i treningsprogrammet, hadde etter åtte uker færre symptomer på depresjon og angst, men økt oksygenforbruk under anstrengelse. Den siste effekten henger sammen med bedret fysisk form. Meditasjon bidro altså til mindre stressbelastning.
Brian Galla ved University of Pittsburgh har vært opptatt av å studere effekten av meditasjon direkte på enkeltpersoner, ikke bare på to ulike grupper hvor man sammenligner gjennomsnittsverdier (Galla, 2016). Han fulgte 132 skoleelever på ca. 16-17 år før og etter at de deltok på en fem-dagers meditasjonsretrett. Elevene ble testet både før og etter retretten. Det var tydelige effekter på evne til oppmerksomt nærvær, «self-compassion» samt en rekke mindre forhold slik som selve opplevelsen av stress, påtrengende negative tanker, depresjon og i hvor stor grad man selv var fornøyd med livet.
Alt i alt ser vi at, ja, ungdomsperioden fra tenårene til midt i 20-årene har særlige utfordringer knyttet til hvordan hjernen modnes, og hvilke utfordringer man står overfor. Disse utfordringene kan møtes, dels med sunn fornuft og oppmerksomhetstrening, men også med meditasjon i hverdagen og på retretter. Regelmessig bruk av en meditasjonsteknikk kan være ekstra vanskelig nettopp i ungdomsfasen. Men for de som klarer å gjennomføre regelmessige meditasjoner, kan det være mye å hente, både i forhold til hvordan man selv har det og klarer å takle hverdagen, men også i forhold til hvordan hjernen, følelseslivet og arbeidstilværelsen utvikles i tenårene.
Referanser
Billeke P, Aboitiz F. 2013. Social cognition in schizophrenia: from social stimuli processing to social engagement. Front Psychiatry 4:4.
Dalwani MS, Tregellas JR, Andrews-Hanna JR, Mikulich-Gilbertson SK, Raymond KM, Banich MT, Crowley TJ, Sakai JT. 2014. Default mode network activity in male adolescents with conduct and substance use disorder. Drug Alc Dep 134:242-250.
Dumontheil I, Hillebrandt H, Apperly IA, Blakemore SJ. 2012. Developmental differences in the control of action selection by social information. J Cogn Neurosci 24(10):2080-95.
Dumontheil I, Wolf LK, Blakemore SJ. 2016. Audience effects on the neural correlates of relational reasoning in adolescence. Neuropsychologia 87:85-95.
Eiland L, Ramroop J, Hill MN, Manley J, McEwen BS. 2012. Chronic juvenile stress produces corticolimbic dendritic architectural remodeling and modulates emotional behavior in male and female rats. Psychoneuroendocrinology 37(1):39-47.
Fonagy P, Gergely G, Target M. 2007. The parent-infant dyad and the construction of the subjective self. J Child Psychol Psychiatry 48(3-4):288-328.
Foulkes L, Blakemore SJ. 2016. Is there heightened sensitivity to social reward in adolescence? Curr Opin Neurobiol 40:81-85.
Fox KCR, Nijeboer S, Dixon ML, Floman JL, Ellamil M, Rumak SP, Sedlmeier P, Christoff K. 2014. Is meditation associated with altered brain structure? A systematic review and meta-analysis of morphometric neuroimaging in meditation practitioners. Neurosci Biobehav Rev. 43:48-73
Fox KCR, Dixon ML, Nijeboer S, Girn M, Floman JL, Lifshitz M, Ellamil M, Sedlmeier P, Christoff K. 2016. Functional neuroanatomy of meditation: A review and meta-analysis of 78 functional neuroimaging investigations. 65:208-228.
Galla BM. 2016. Within-person changes in mindfulness and self-compassion predict enhanced emotional well-being in healthy, but stressed adolescents. J Adolesc 49:204-17.
Immordino-Yang MH, Christodoulou JA, Singh V. 2012. Rest Is Not Idleness: Implications of the Brain’s Default Mode for Human Development and Education. Perspect Psychol Sci 7(4):352-64.
Johnson AE, Mitchell JS, Brown MB. 2017. Convergent evolution in social swallows (Aves: Hirundinidae). Ecol Evol 7:550-560.
Kilford EJ, Garrett E, Blakemore SJ. 2016. The development of social cognition in adolescence: An integrated perspective. Neurosci Biobehav Rev 70:106-120.
Møller AP. 2010. Brain size, head size and behaviour of a passerine bird. J Evol Biol 23:625-635.
Shors TJ, Olson RL, Bates ME, Selby EA, Alderman BL. 2014. Mental and Physical (MAP) Training: A neurogenesis-inspired intervention that enhances health in humans. Neurobiol Learn Mem 115:3-9.
Tang YY, Posner MI, Rothbart MK. 2014. Meditation improves self-regulation over the life span. Ann N Y Acad Sci. 1307:104-11.
Winters DE, Beerbower E. 2017. Mindfulness and meditation as an adjunctive treatment for adolescents involved in the juvenile justice system: Is repairing the brain and nervous system possible? Social Work in Health Care.
Xu J, Vik A, Groote IR, Lagopoulos J, Holen A, Ellingsen Ø, Håberg AK, Davanger S. 2014. Nondirective meditation activates default mode network and areas associated with memory retrieval and emotional processing. Front Hum Neurosci 8(86)1-10.
