Når vi er forelsket, kan vi preges av en ukritisk blindhet. Vi ser det hos den andre som vi ønsker å se, og kun i mindre grad den andres reelle personlighet. Forelskelsens speil forvrenger partneren.
UKRITISK BLINDHET - VELSIGNELSE ELLER FORBANNELSE?
Forskerne har spurt om denne forblindelse er en velsignelse eller en forbannelse. De fleste mener det første - ikke fordi det fører til lykkelige forhold, men fordi det fremmer pardannelse og dermed genenes videreføring. Forbannelsen er at vi treffer våre viktigste livsvalg i en tilstand hvor vi er dårlige til å vurdere og treffe valg.
Hvorfor er våre partnerspeil så forvrengt? Forskerne mener at vi skal helt tilbake til begynnelsen av livet for å finne svaret. Den lille babys første relasjon til sine foreldre (eller andre omsorgsfigurer) rommer også vår første forelskelse. De tidligste relasjoner er med på å forme både hva vi som voksne forventer av en partner, og hva vi selv har å gi. De danner indre representasjoner av hvordan en mann og kvinne skal være. Er du blitt avvist og forlatt som liten, kan du ha en tilbøyelighet til å velge en partner som avviser deg og kanskje i siste omgang forlater deg. Var mor eller far dominerende, kan du (uten selv å se det pga det forvrengende speil) velge en tilsvarende partner. Hadde du voldelige foreldre, kan du ha en tendens til å velge en voldelig partner. Det dreier seg om en speiling av fortiden som vi er blinde for, med mindre vi forsøker og får hjelp til å se.
TILKNYTNING OG UTVIKLING
I barndommen er barnets tilknytning til primære omsorgsfigurer helt sentral for en sunnutvikling av selvfølelse, identitet, trygghet og nysgjerrighet. Barnet speiler seg i den voksnes nærhet og oppmerksomhet som inngir barnet ro og selvtillit.
Også som voksne spiller vår evne til tilknytning en stor rolle, og også voksne speiler seg. Forskning har vist hvordan parforhold involverer alle de tilknytnings-relaterte prosesser, som opprinnelig ble beskrevet for barn-foreldre relasjonen. Parforhold og kjærlighet involverer en tilknytning mellom partene som gjør parforholdet til en ”sikker havn” og en trygg base i en usikker verden. Parforholdet innebærer et følelsesmessig bånd som kanskje først blir tydelig for en når forholdet er truet, skadet eller man mister partneren. Bowlby (1982) var den første til å foreslå at barn fra fødselen er utstyrt med et psykobiologisk system (kalt attachment behavioral system), som motiverer dem til å søke nærhet til mor, far eller andre primære omsorgsfigurer for å oppnå beskyttelse fra fysiske og psykiske farer og få hjelp til følelsesmessig regulering, velbefinnende og gradvis tiltagende selvstendighet (self efficacy).
Systemet aktiveres når følelsen av sikkerhet trues av en reell eller opplevd fare, eller hvis tilknytningspersonen ikke er tilstrekkelig nær og interessert, eller ikke reagerer. Barnet søker da automatisk mot tilknytningspersonen for å oppnå reell eller symbolsk nærhet og speiling. Denne aktivering fortsetter inntil følelsen av trygghet og beskyttelse er gjenopprettet, hvoretter systemet lukker seg, og barnet igjen kan orientere seg mot andre aktiviteter og utforske verden.
HVEM SØKER DU TIL NÅR DU FØLER DEG TRIST?
Bowlby og andre etter ham har vist hvordan tilknytningssystemet er aktivt gjennom hele livet og helt sentralt for etablering og vedlikeholdelse av parforhold som voksen. Han mener at det er et av hovedelementene i kjærlighetsforhold. Som voksen er ofte partneren den viktigste tilknytningsfigur, men også f eks søsken, foreldre og venner kan være tilknytningsfigurer, på samme måte som f eks. terapeuter eller religiøse ledere. De gir oss trygghet og sikkerhet mot fysiske og psykiske farer, og mot til å utforske og lære om verden omkring oss. Forsøk har f eks vist at hvis en person skal holde et foredrag, er han mindre nervøs og engstelig på forhånd, og mere tilfreds etterpå, hvis partneren sender oppmuntrende, støttende og beroligende SMS-beskjeder, enn hvis partneren sender likegyldige SMS’er eller slett ikke sender noen.
Dannelse av trygge relasjoner med partneren er avhengig av partnerens sensitivitet og responsiveness til det ønske om nærhet og intimitet som personens tiltagende tilknytning vekker. Dette får den tilknyttede person til å føle seg mere tilfreds, gladere, utadvendt og vennligere ovenfor andre. Når partneren ikke er tilgjengelig og ikke besvarer personens ønske om nærhet, kan den tilknyttede person bli engstelig og hyperfølsom overfor tegn på kjærlighet eller mangel på samme, for anerkjennelse og for avvisning.
I forsøk har man bedt personer besvare spørsmål som ”Hvem liker du å tilbringe tid sammen med?”, ”Hvem søker du til når du føler deg trist?”, ”Hvem føler du at du alltid kan stole på?”. Unge voksne som var i et langvarig parforhold, foretrakk partneren når de trengte nærhet, trygghet eller beskyttelse, men når det var overveielser om f eks valg av utdannelse, var foreldrene sentrale tilknytningsfigurer. Vårt tilknytningssystem slås av og på alt etter mstendighetene. I et forsøk skrev deltagerne dagbok i 21 dager. På dager preget av stress søkte forsøkspersonen mer nærhet til partneren enn på rolige dager, og partneren ga også mer nærhet og oppmerksomhet når forsøkspersonen viste tegn på stress. Et annet forsøk fikk frem at blodtrykket er lavere (som uttrykk for mer avspenthet), når forsøkspersonen var sammen med partneren (også når man så bort fra intimt samvær), enn når de var sammen med andre personer eller alene. Det tyder på at alene partnerens nærvær har positive effekter. Undersøkelser har også vist at f eks fødselsveer og smerter etter operasjon er mindre når partneren er til stede og kan trøste, holde en i hånden og støtte, enn hvis man er alene. Skanning har vist at når partneren holdt forsøkspersonen i hånden, var det mindre aktivitet i områder i hjernen som har å gjøre med stress, mens andre områder i hjernen som har å gjøre med belønning, ble aktivert.
Ved observasjon av par i avgangshallen på en flyplass er det stor forskjell på de par som skal reise sammen (viser ikke noen tegn på at tilknytningen er truet), og andre par hvor kun den ene skal reise (her ses tegn på aktivering av tilknytningssystemet ved å holde rundt hverandre, stå tett, søke øyekontakt, tale fortrolig o l). I parforhold med god tilknytning ses også større tendens til at partnerne hver for seg er utforskende og nysgjerrige på å søke nye utfordringer og utvikling.
UTRYGG TILKNYTNING
Hvis foreldrefigurene ikke er stabile eller ikke responderer på barnets behov for nærhet og støtte, vil barnets søken mot dem ikke ha en beroligende og helende effekt. I stedet kan tryggheten undergraves og negative selvbilder
formes. Det kan begrense barnets evne til trygg tilknytning senere i livet til partnere og andre viktige personer. Man taler om to forskjellige aspekter av utrygg tilknytning: angst for tilknytning og unngåelse av tilknytning. Personer som har forstyrret tilknytningsevne og dårlig selvfølelse, har mindre tendens til å søke trøst, hjelp og støtte fra sine nærmeste, og de er også mindre tilbøyelige til å være sensitive og respondere på partnerens behov for nærhet. I slike parforhold kan de gode effekter av tilknytning være fraværende eller likefrem erstattet av negative virkninger av partnerens nærhet.
ILLUSJONEN OM SAMMENSMELTNING
I boken Why is it Always about You? The seven deadly sins of narcissism har forfatteren og psykoterapeuten Sandy Hotchkiss et eget kapittel om Narcissists in Love: The Fusion Delusion. Sunne parforhold kjennetegnes etter Hotchkiss’ oppfatning av gjensidighet og evnen til å opprettholde normale grenser mellom selvstendige mennesker, hvor man også kan forenes i gleden over samvær og gjensidig tiltrekning. Forhold preget av narsissisme bygger ofte på en illusjon om en slags fullstendig enhet. Den typiske narsissist kan haet intenst behov for nærhet til andre for å bygge seg selv opp, noen ganger ved å dominere og bryte andre ned.
Hotchkiss mener at narsissisten ofte velger et kjærlighetsobjekt som ikke bare beundrer vedkommende, men også er mindre sterk, eller lett lar seg dominere. Men blir den andre for underlegen, kan det gå helt galt. Respekt fra en dørmatte er ikke mye å sole seg i. Hotchkiss beskriver en sann narsissist som så grenseløs, krevende og ikke-empatisk at det å innlede et forhold er som å gå inn i en dør med et skilt hvor det står: Oppgi deg selv alle dere som går inn her! Narsissisten søker et speil som reflekterer egen storhet og et inflatert selvbilde mot skammen, men ikke en selvstendig partner. Den andres selvstendighet må ofres.
