Skrevet av Svend Davanger
Vi trenger minner for å forstå oss selv
Dyade har ikke som målsetning å følge etter trender i samfunnet, men snarere å drøfte dem, forstå dem. Denne gang er vårt tema tid og hukommelse. Man kan argumentere for at dette er vel ikke noen trend? I beste fall er det et av de evige temaer som alltid ligger der. Men kanskje er nesten ingen interessert i dette temaet uansett?
Vi gjorde derfor et søk på Google Trends, og sammenlignet antall søk verden over de siste 15 årene på de engelske søkeordene "time", "memory", "soccer", "climate" og "Game of Thrones". Interessen for fotball (soccer) er jo sterk og alltid tilstede, tenkte vi. Og interessen for klima er jo nå virkelig stor, og økende. TV-serien Game of Thrones har vært en virkelig klassiker i folks interesse i flere år.
Statistikken overrasket oss. Aller lavest interesse var det for klima. Klima-interessen hadde til og med hatt en noe dalende kurve gjennom flere år. Dernest kom TV-serien Game of Thrones, dobbelt så høy som klima-interessen. Men Game of Thrones startet først i 2011, så det blir litt urettferdig å sammenligne den interessen over hele 15 år. Hvis vi kun ser på årene fra 2011 fordobles interessen, så den slår hukommelse, men fortsatt ligger den under fotball for samme periode. Fotball er altså nest best for hele 15-års perioden, med hukommelse som nummer tre. Skyhøyt over interessen for alle de andre er interessen for tid. Og i motsetning til interesse for klimaet, har denne interessen hatt en stabil økning, faktisk en fordobling. For hele perioden var interessen for tid 36 ganger høyere enn for klima.
Nå er det en liten fallgruve her. Dyade drøfter denne gang filosofiske, psykologiske, medisinske og meditative aspekter ved tid og hukommelse. Mens vi må kunne anta at svært mange av de som googler "tid" bare vil vite hva klokken er! Men allikevel, dette viser tross alt at tid er svært viktig for oss. Vi innretter livene våre etter tiden. Samtidig viser også tallene for hukommelse at interessen her er stor: Fire ganger så høy som for klima, og den kan måle seg med interessene for fotball og Game of Thrones.
Hukommelse dreier seg om fortiden. Men, som vi drøfter i dette nummeret, tyder forskning mer og mer på at hukommelse er en forutsetning for å oppleve tid i det hele tatt. Uansett, de to er uatskillelige. Uten hukommelse oppfatter vi ingen tid, og uten tid kan vi ikke ha hukommelse.
Hjerneforskning og psykologisk forskning viser i økende grad at "tid" ikke er et enhetlig, objektivt begrep. Snarere ser det ut til at vår opplevelse av tid er satt sammen av flere ulike typer tidsregistreringer i hjernen vår, som spenner over alt fra brøkdelen av et sekund til mange år. Disse ulike registreringene knytter vi sammen til ett begrep: Tid. Også innen moderne fysikk er tid et sammensatt begrep. Tid, sier fysikerne, vet vi ikke helt hva er. Men det er i hvert fall ganske forskjellig fra hvordan vi mennesker synes å oppleve tid. Tid er ikke universelt, og går med ulik hastighet og ulik retning avhengig av hvor du er. Kommer du langt nok ned i størrelse og langt nok opp i detaljnivå, finnes ikke lenger tid.
I dette nummeret diskuterer vi først i hvilken grad tid er noe utenfor oss som vi sanser. Men, nei, det ser ikke ut til å være tilfelle. Tid er en følelse som skapes i hjernen. Dels en sirkulær tid som benytter seg av gjentagende fysiske hendelser som rettesnor, dels en lineær, rettlinjet tid hvor hippocampus i hjernen setter sammen en rekke av episodiske hendelser vi har opplevd til en fornemmelse av at hverdagen og livet strømmer langs en linje.
Vi diskuterer så hvordan hjernen lagrer minner, gjennom et fenomen kalt langtidspotensiering, LTP. Dette ble første gang sett og beskrevet av den norske hjerneforskeren Terje Lømo i 1966. Vi får innblikk i Lømos egen historie, frem mot hans hovedartikkel om LTP i 1973, skrevet sammen med engelskmannen Tim Bliss. Terje Lømo kan på et vis sammenlignes med noen av de store norske oppdagere, fra Leif Eriksson, til Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Men der disse brøt fysiske grenser for hvor det var mulig å reise, brøt Lømo kunnskapsgrenser inn i hvordan hjernen fanger tiden, som minner.
Vi vet alle at opplevelsen av tid er nokså subjektiv. Vi kan føle at tiden går langsomt eller fort. Et av de stedene der denne effekten slår sterkest ut, er i meditasjonskammeret. Under utførelse av Acem-meditasjon kan tidsopplevelsen variere fra at vi synes den går irriterende langsomt, til at den synes å forløpe veldig raskt, og til at den synes nesten å opphøre. Denne variasjonen i tidsopplevelse diskuteres i en egen artikkel der vi også ser på hvilke hjernemekanismer som kan ligge til grunn.
At hjernen er et organ som ser ut til å skape vår fornemmelse av tid, diskuterer vi også i en egen artikkel med fokus på hjernesykdommer hvor bortfall av tidsopplevelse er et dramatisk resultat. Igjen ser vi at opplevelsen av tid er knyttet til hukommelse.
Til slutt har vi vært meget heldige å få gjengi et kapittel fra fysikeren Carlo Rovellis bok om tid. Det er utfordrende stoff å lese, både fordi mange vil kunne føle at de fysiske perspektivene han skriver ut fra er uvante, men kanskje enda mer fordi han rokker ved våre vante måter å tenke om tiden og verden på. Dette er provoserende! Han konkluderer i dette kapittelet med at fysisk sett har tiden ingen retning, det er ikke forskjell på fortid og fremtid, den ene leder ikke til den andre. Når vi synes å oppleve det slik, er det bare fordi vi har et utydelig eller forstyrret perspektiv på verden. Dette er et like dramatisk nytt syn på verden for oss som det var for mennesker for fem hundre år siden å begynne å forstå at jorden ikke er flat, men formet som en stor kule som flyter omkring i verdensrommet rundt solen.
