Dyade 2011/01: Økokalypse: Hva så?

Det er noe besværlig med disse klimaendringene. Et flertall – både blant seriøse klimaforskere og vanlig folk - mener at global oppvarming er en realitet, og at den langt på vei er menneskeskapt. Vi innser også at konsekvensene kan bli katastrofale. Vi uroes. Så hvorfor gjør vi så lite med det?

Det er så lenge til konsekvensene inntreffer – i alle fall til det blir så ille at det virkelig monner (noen skarve isbjørner på Svalbard teller liksom ikke helt). Om 75 år er de aller
fleste av oss ikke lenger her. Om 100 år bare et mikroskopisk antall. Men bør det spille en rolle? Har vi et ansvar for den kloden vi etterlater oss, selv om vi da er borte? Kan ufødte
stille krav til oss? Er det meningsfullt å bebreide de som levde på 1700-tallet for hvordan vi har det i dag? Hvordan skal vi tenke om slike problemstillinger?

Og så er det den enkeltes bidrag: Ingen enkeltperson er skyld i at klimaet endrer seg. Det dreier seg om et kollektivt ansvar. Og kollektivet er her ikke lite, men hele verdens
befolkning. Når ansvaret skal deles på fem milliarder, blir den enkeltes bidrag svært lite, og føles kanskje til å leve med. Skal vi da gjøre det? Er dette en god måte å tenke på? Hva blir konsekvensene?

Slike problemstillinger baler vi med i dette Dyade. Felles for forfatterne er at vi mener global oppvarming utfordrer ikke bare jorda, men også våre grunnleggende måter å tenke på. Vi mener de fortjener å reflekteres over, nettopp fordi det ikke finnes opplagt riktige svar.