Leder

”Hva skal vi finne på nå?”
Det er møte i PKK – ProstataKreftKlubben, som denne redaktøren stiftet da han fikk prostatakreft i 2018. Først bestod klubben av venner som hadde hatt prostatakreft. Vi delte erfaringer og refleksjoner om hvordan det var å få, og leve med, denne sykdommen. Etter hvert ble klubben utvidet til å omfatte også andre med alvorlige sykdommer, selv eller i nærmeste familie. Våre refleksjoner dannet grunnlag for et temanummer av Dyade – ”Hvem blir vi når vi blir syke?”.

Nylig innledet et av Norges største litteraturtidsskrift Prosa en serie med anmeldelser av norske kulturtidsskrifter, og Dyade var først ut. Anmelderen var begeistret for temanummeret:

Personlige tekster … og tekster som gjør bruk av litterære virkemidler og som går mer indirekte til verks … er med på å gjøre tidsskriftet til et jeg absolutt kan anbefale. Det .. er et underliggende alvor i tekstene, som er skrevet av folk som har brukt tid på å reflektere.

Ros gjør godt. Skal vi hvile på våre laurbær, og nedlegge klubben? Vi er samstemte om at vi fortsatt føler behov for å reflektere sammen. Men hva skal vi nå snakke om? Tema sykdom er vel uttømt? Vi ser rundt oss, på hverandre. En grånende gruppe. Rynker, dobbelthaker, mager og andre tegn på at ungdomsfasen er passert for en stund siden, er iøynefallende. Temaet gir seg selv: Vi er i en aldringsprosess. Det er også noe å snakke om. Ikke lett, til dels provoserende og vemodig, men desto viktigere. Så får vi se hvor det bærer hen.

Og det bærer – såpass at tanken om å lage et nytt temanummer av Dyade, denne gangen om aldring, melder seg. For ett er å reflektere sammen i gruppen. Vi har erfart at det å måtte sette ned egne tanker på papir – skrive om hvor vi er i vår prosess – bringer refleksjonene videre. Resultatet har du nå i dine hender. Et gruppearbeid, supplert av tekster fra tre ytterligere bidragsytere.

”Ingen kan meditere for deg”, heter det gjerne i Acem. Meditasjon er noe du selv må gjøre, selv ta ansvar for, selv gå inn i – eller la være. Noe lignende gjelder om aldring. Munnhellet uttrykker en dyp sannhet: Aldring er ille – det er bare alternativet som er verre. Aldring innhenter oss ubønnhørlig. Hvordan vi forholder oss til det, er samtidig noe dypt personlig. Andres aldring kan vi erfare på avstand, ha meninger om hvordan han eller hun aldres – ”Hun holder seg da godt!”, ”Synd at han er blitt så redusert”. Avstandspreget mister vi når vi selv blir eldre. Da er det oss det gjelder. Det finnes ingen fasit på hvordan denne livsfasen best kan møtes. Hver må finne sin egen sti, innenfra. Samtidig ligger det noe verdifullt i å kunne dele tanker og erfaringer med andre. Det er alltid noe å lære av det, noe som kan hjelpe til å se noe litt annet eller annerledes også i egen prosess.

Det er også en annen parallell mellom aldring og meditasjon. Begge steder er det noe – egenaktivitet – dukan gjøre noe med. I meditasjon: Gjenta lyden med så stor grad av ledighet som du kan. I aldring: Mosjonere. Spise sunt. Finne meningsfulle aktiviteter – være sammen med venner, barn og ikke minst barnebarn. Finne noe som stimulerer hjernen. Frivillig arbeid. Meditere. Men noe i det du møter kan du ikke gjøre så mye med. Oppgaven er da å øve seg i å akseptere det. I meditasjon: sinnets spontanaktivitet, som ikke alltid er som ønsket. Du kan forsøke å stenge den ute eller få den til å bli annerledes. Det fører ikke frem. I aldring er det lite du kan gjøre med cellenes ubønnhørlige degenerering. Kroppens og sinnets
forhåpentligvis langsomme forfall. Også her må den eksistensielle utfordringen være å utvikle en evne til å akseptere.

Dette tidsskriftet har ikke for vane å sitere amerikanske teologer. Vi gjør her et unntak. Reinhold Niebuhr har skrevet en kort bønn som er velkjent for mange, og som uttrykker noe av hva tittelen på vårt nummer rommer:

Kjære far

Gi oss mot til å endre det som bør endres
Sinnsroen til å akseptere det som ikke kan gjøres noe med
Og innsikten til å kunne se forskjellen
mellom det ene og det andre

Bønnen oppfordrer oss til å foreta en øvelse som er alt annet enn enkel, men ikke desto mindre eksistensielt viktig. En øvelse som vi selv må foreta i forhold til den personlige aldringsprosessen vi forhåpentligvis alle skal gjennom: Forsoningens dans.