Følg kallet!

For tiden skriver jeg en roman. Underveis i arbeidet blir jeg relativt ofte rammet av følelsen av at det jeg skriver er verdiløst. Denne følelsen gjør at jeg både bevisst og ubevisst unngår skrivingen.

Det finnes mange former for unngåelse. Den mest raffinerte «metoden» jeg kjenner til og bruker, er å finne aktiviteter som ligner på romanskrivingen, og som dermed gir meg en midlertidig følelse av å være på rett spor. For min del er dette so regel å skrive andre tekster. «Jeg skriver jo», kan jeg da si til meg selv. Jeg bruker kreativiteten, jeg er nær noe av den samme kjernen som romanskrivingen setter meg i kontakt med, men det er allikevel en skriving som bidrar til å utsette den skrivingen jeg syns er vanskeligst, men også mest tilfredsstillende og nærende, nemlig romanskrivingen.  Paradoksalt nok er denne teksten, den du leser akkurat nå, kjære leser, en form for unngåelse, og dermed en skyggetekst. Burde jeg ikke egentlig brukt tiden til å skrive på romanen?

Forfatteren Stephen Pressfield kaller denne type unngåelse for skyggearbeid. I boken «Turning Pro» skriver han blant annet om såkalte skyggekarrierer ­- yrker som fungerer som en erstatning for det som er en viktigere og mer grunnleggende oppgave. Et typisk eksempel er forfatteren som blir litteraturkritiker og bruker all sin tid på å skrive anmeldelser fremfor å skrive egne bøker. Eller musikeren som i stedet for å skrive egen musikk bruker tiden på undervisning. Dette betyr naturligvis ikke at det er galt å tjene penger, undervise andre eller bedrive litteraturkritikk. En skyggekarriere blir bare en skygge det øyeblikket det faktisk skygger for den mer sentrale og essensielle aktiviteten.

Til grunn for Pressfields tanker om skyggearbeid og skyggekarrierer finnes det en tro på at alle mennesker har et kall. Kallet trenger ikke være en kunstnerisk aktivitet selv om det er Pressfields vanligste eksempel (han er selv forfatter).  Et kall kan like gjerne være å utføre en hvilket som helst jobb skikkelig, ta vare på en familie, undervise i meditasjon, huske å vanne plantene eller å reise til Sør-Amerika.  

Hvordan vet man hva kallet er? For Pressfield er kallet knyttet til det han kaller «Resistance» - altså motstand. Pressfield påstår at den aktiviteten som er aller viktigst for deg å gjøre, samtidig er den aktiviteten du vil ha mest motstand mot. I boken «Art of War» og den tidligere nevnte «Turning pro» beskriver han en daglig kamp med motstanden. For en kunstner er det ubehagelig og smertefullt å jobbe seg inn i det essensielle. Og hver eneste dag begynner kampen på nytt. Sinnet finner stadig nye måter å få deg til å unngå den viktigste oppgaven.

Enhver som har praktisert Acem-meditasjon i mer enn noen uker vil gjenkjenne motstandsfenomenet. Motstanden kan oppstå når spontanaktiviteten utfordrer oss, gjerne på måter vi ikke helt erkjenner. Det blir vanskeligere å meditere, men vi forstår ikke hvorfor. Motstanden i meditasjonen er en mulighet for bearbeidelse og forandring. Ved å fortsette den daglige meditasjonspraksisen, kan vi tilføre ledighet og aksept til sider av oss selv som tidligere har vært preget av spenninger. Vi kan skape bevegelse der det tidligere har vært stillstand. Motstanden er sånn sett et slags kompass: Den peker på et potensiale for forandring, forbedring og forløsning.

“Most men lead lives of quiet desperation» skrev Henry David Thoureau i «Walden» (1854). Han flyttet ut i skogen alene for å leve mer autentisk. Noen vil kanskje si at det å skulle forfølge et kall på denne måten er en form for romantisk, kanskje til og med grandios tenkning. Men for meg er det å forfølge kallet noe mye enklere og jordnært. Alle mennesker kan finne kallet et sted gjemt i de psykologiske restene fra de siste 24 timene. Hva er det du angrer på? Hva er det som gnager og skaper friksjon? Hva skulle du gjerne ha brukt mer tid på? Hva vil du angre på at du ikke fikk gjort om 10 år fra nå? Om 20 år? Om 30? Hva forteller den indre stemmen deg at du bør forandre? For meg er det å skrive romanen bare en av flere ting denne indre stemmen hvisker om. Den hvisker også om, for å gi noen eksempler, å gjøre en best mulig jobb som lærer, å stå opp tidlig om morgenen, å holde det ryddig hjemme. Når rotet i stuen hoper seg opp, eller jeg ligger etter med stilbunkene på skolen, nærmer jeg meg den stille desperasjonen Thoureau beskriver. Det koster å ikke følge kallet.

Jeg har alltid vært fascinert av profeten Jona fra det gamle testamentet. Han skiller seg ut fra alle de andre profetene ved at han forsøker å flykte fra kallet. Han rømmer ut på havet i en båt, men Jahve (Gud i det gamle testamentet) sender en storm og Jona ender opp i magen til en hval. Det er en glimrende metafor for den ekle, morkne følelsen unngåelse gir.

Den skjønnlitterære teksten jeg har lagt ved i denne utgaven av Dyade er et utdrag fra en rekke poesitekster jeg jobbet med da jeg gikk på forfatterstudiet i Tromsø. På sett og vis var dette en skyggevirksomhet. Jeg ville jo egentlig skrive en roman, men jeg utsatte det og skjulte det for de andre studentene. Det var en viss trygghet i å skrive poesi fordi det ikke telte like mye for meg. Det var en måte å unngå alvoret på, å unngå kallet. Samtidig har tekstene en verdi. Det er nettopp det som kan gjøre det vanskelig å følge kallet. De andre aktivitetene, skyggeaktivitetene kan også gi en viss form for tilfredstillelse.

Det finnes to alternative måter å avslutte den teksten på. Den første avslutningen går omtrent sånn: Man kunne si at fluktforsøkene er mer enn bare fluktforsøk. Når de blir livets innhold, er det kanskje de som er eller blir det store prosjektet? Her kan man ane en oppfordring til forsoning; livet blir ikke alltid det man har tenkt - hovedprosjektet kan vise seg å være et annet enn man trodde.

Jeg liker ikke denne avslutningen. Den tar ikke helt tar innover seg hva det vil si å leve i overenstemmelse med den indre stemmen. Å følge kallet er en daglig praksis som ikke handler om å oppnå et resultat, men å gjøre de små daglige handlingene. Heldigvis er det ikke så mye som skal til. Å skrive på romanen i 10 minutter er noen dager nok for å tilfredsstille kallet. Nok til å komme seg ut av hvalfiskens buk og ut i lyset.

Jonas Hansen Meyer jobber som lærer på en ungdomsskole i Oslo. Han er også skribent for Bokvennen Litterær Avis og skriver litteraturanmeldelser for NRK. Tidligere har han vært anmelder i Aftenposten. Han har en master i Nordisk litteratur fra Universitetet i Oslo, med en oppgave som handlet om Søren Kierkegaards strid med kritikeren og dikteren Johan Ludvig Heiberg. Jonas har gått på forfatterstudiet i Tromsø i to år fra 2014–2016. Han lærte å meditere i 2003 og er kurslærer i Acem.