Skrevet av Ole Gjems-Onstad
Dette Dyade handler om hvordan det å kontemplere over egen død, kan gjøre livet rikere, og kanskje bidra til at det en gang blir lettere å slippe taket.
Vanligvis plasserer vi oss selv og a ndre ut fra politiske ideologier, religiøs tro, relasjoner, yrke, interesser. Men si hva du tenker om døden, og du sier noe om hvem og hvor du er.
Døden har alltid vært et krevende tema. Med Dalai Lamas ord: «Selv bare ordet ‘død’ gjør at vi føler litt ubehag.» Den greske oldtidsfilosofen Aristoteles sa at døden er det mest forferdelige av alt.
Med døden mistes livet og dermed verdien ved mye av det vi er vant til. Det vi tenker på som oss selv og våre nærmeste, skal bli borte, og vi vet ikke hva det betyr, bare at den siste del av veien kan preges av kroppslig forfall og smerte.
En areligiøs og materiell samtid gir liten hjelp til å bearbeide vårt forhold til døden. Dødens tap og aldring bryter med mange av tidens idealer. Å fremmedgjøre seg i forhold til døden er tidstypisk, en del av moderniteten. Det naturlige er blitt fremmed.
En del av straffen for Adams og Evas syndefall er forstått som menneskets bevissthet om tiden, døden og forgjengeligheten. Også da blir døden en forbannelse vi aldri har klart å fri oss fra, ikke et utgangspunkt for eksistensiell og etisk refleksjon.
Døden blir aldri, i hvert fall for de aller fleste, en venn. Men en så fundamental dimensjon ved menneskets væren, for enkelte tenkere den mest grunnleggende, behøver ikke forbli en uforståelig fiende. I 2022 publiserte Lancet, et ledende medisinsk tidsskrift, en rapport med den paradoksale tittel The value of death: bringing death back into life. Samtidens unaturlige forhold til døden svekker vår livskvalitet, var et hovedbudskap.
Selv om døden er absolutt, kan vårt forhold til den være i bevegelse. Å ta egen død inn over seg er dypt personlig og samtidig allmennmenneskelig, en måte å åpne seg for et indre kontemplativt eller åndelig rom ved å nærme seg kjernen i det å være menneske.
Den danske forfatter Villy Sørensen sa i en radiopreken: »Det er liv i døden og død i livet, og kanskje mest liv i livet, hvis døden er med i det.»
Refleksjon over døden kan ivareta en eksistensiell lengsel etter livsfylde og har mange fellestrekk med meditative prosesser: Vi bør forholde oss til verden slik den er, ikke slik vi gjerne vil den skal være. Daglige, og særlig lange, meditasjoner kan berøre den uendelighet døden representerer.
To temanumre av Dyade er tidligere viet døden: 3/1974 Temanummer om døden og 2/12 Med ansikt mot døden. En del artikler i andre numre har berørt døden.
Et neste Dyade-nummer om døden kan være: Ingen svar – døden i kunsten.
De følgende artikler er ved Ole Gjems-Onstad. Flere momenter er fra forelesninger og
samtaler med Are Holen. For konstruktive kommentarer med originale perspektiver på utkastene takkes Merete Lund Hetland, Eirik Jensen og Dag Jenssen, og for litteraturtips Halvor Eifring. Et møte i Helseakademiet i Acem Senior ga nyttige innspill.
Ole Gjems-Onstad er meditasjonslærer, leder av Acem International og professor emeritus i rettsvitenskap.
