Norsk offentlighet var nok svært annerledes i forrige århundre, den gang Dyade ble til. Før de sosiale medienes inntog var det avisene som omtalte kulturtidsskrifter. Det nye tidsskriftet ble raskt lagt merke til. I 1972 skrev Morgenbladet:

• ”Dyade begynte som et informasjonsorgan og ”sladreseddel” for aktivt mediterende mennesker. Gjennom famlende forsøk har man bevisst forsøkt å utvikle det til et periodisk tidsskrift for kulturelt interesserte. Man må si at anstrengelsene har båret frukter. Dyade representerer en verdifull tilvekst.

Syv år senere mente Aftenposten at Dyade er

• et etterhvert viktig tidsskrift for dem som vil følge med i den egentlige kulturdebatt, den som går i dybden og handler om grunnlagsproblemene.

Avisen var ikke like imponert fire år etter, da en anmelder sa:

• Artiklene i siste nummer av tidsskriftet Dyade spenner fra det glimrende til det selvmorderisk håpløse ... Antallet trykkfeil burde forøvrig gjøre dette nummeret av Dyade berettiget til hederlig omtale i Guinness ́ rekordbok.

50 års dialog med en samtid i stadig forandring. Det er Dyades historie. Bare i løpet av siste år har Dyade-redaktører gått fra å lage temanumre til å bli aktive og til dels omstridte deltagere i tilsvarende debatter i allmennkulturen: først Svend Davanger om hvordan cannabis virker på hjernen, deretter Eirik Jensen om hvordan vi behandler dyrene.