Hva er yoga?

Yoga er først og fremst et klassisk, indisk filosofisk system, men det står også for en rekke metoder og teknikker som har til hensikt å bringe sinn og kropp til stillhet og selvinnsikt.

I vår del av verden forbinder de fleste yoga med hatha yoga (kroppsyoga) og pranayama (pusteøvelser), men i vid forstand omfatter yoga mange aktiviteter for utvikling av bevisstheten og evnen til erkjennelse. Dermed omfatter yoga flere metoder: kroppsøvelser, pusteøvelser, kultivering av følelser, tanker og handlinger, dessuten ulike mentale øvelser. De mest avanserte former for yoga er meditasjon.

I et slikt perspektiv er det nærliggende å hevde at yoga har til hensikt å virkeliggjøre en urgammel oppfordring som blant annet fantes i innskriften på det greske Apollo-templet i Delphi: ”Kjenn deg selv”.

Ved siden av filosofi har man gjerne i Østen vært opptatt av metoder som kan skape bevissthet og lede til erkjennelse. Noen tenkere i vår kultur har også hatt slike prioriteringer, f.eks. Pytagoras og kretsen rundt ham i Hellas for ca. 2500 år siden. I dag er Pytagoras kjent for sine matematiske løsninger; lite er overlevert av det som for ham kanskje var viktigst - livsstil, kosthold og erkjennelse. Kroppsyoga er en metode for erkjennelse og innsikt som tar utgangspunkt i kroppen.

Yoga sutra

Patanjali er navnet på den person som tillegges å ha nedtegnet grunnleggende læresetninger om filosofien og praksis knyttet til yoga. Boken bærer navnet Yoga sutra (oversatt: Læresetninger om yoga) og ble trolig nedskrevet i India for 2000-2500 år siden. Før den tid er det grunn til å anta at tankene og idéene eksisterte som muntlig overlevering i ytterligere tusener av år.

Andre læresetning i Yoga sutra definerer yoga. På sanskrit lyder det slik: Yogash chitta vritti nirodhah.

yogash - yoga

chitta - sinnet

vritti - fluktuasjoner eller aktivitet, uavlatelige skiftninger (kan omfatte bl.a. tanker, følelser, bilder, fornemmelser, kroppssmerter)

nirodhah - bringe til stillhet eller til intet, roe ned

Oversettelse: Yoga bringer sinnets aktivitet (fluktuasjoner) til stillhet.

Vi vet lite om den historiske Patanjali. Noen forskere foreslår at flere lærde kan ha skrevet om yoga under pseudonymet Patanjali. Hvordan det enn henger sammen, så eksisterte Patanjali trolig noe før vår tidsregning begynner.

Aforismen ”Kjenn deg selv” fra orakelet i Delfi er kjent gjennom flere filosofer fra antikken. Blant de mest kjente er Sokrates og Pytagoras. For dem var det en tidløs oppfordring til alle mennesker.

Pytagoras av Samos. Ukjent kunstner.

Betydningen av ordet yoga: integrasjon

På gammelindisk eller sanskrit kan ordet yoga ledes tilbake til roten fra verbet yuj. Ifølge Monier-Williams Sanskrit-English Dictionary betyr det å føye noe sammen til en helhet - slik man f.eks. gjør med hest og vogn. Ordet kan også bety det å klargjøre, forberede, utstyre, bli absorbert i meditasjon, det å forenes med det universelle, be bønner eller utføre offerhandlinger, dessuten det å utstyre seg med remedier mot sykdom.

I et slikt perspektiv tar yoga sikte på å bringe individet til helhet gjennom arbeid med bevisstheten. Dette perspektiv er etter vår oppfatning det mest opprinnelige og dekker den klassiske betydning av yoga, nemlig bevegelse mot integrasjon, mot helhet, det å oppfatte tingenes vesen med en dypere forankring i seg selv. Integrasjonen omfatter kropp, pust og sinn.

Tradisjon og overlevering

Det er problematisk å tidfeste hendelser i indisk historie. Dette gjelder også for yoga. Patanjalis Yoga sutra har et overordnet perspektiv, men omhandler ikke direkte noen yogaformer. De ulike yogagrenene er vokst frem gjennom lang tid, og de grunnleggende idéene kan ikke tilbakeføres til bestemte personer eller epoker. Kanskje kan man ane noen tidlige spor på terrakottaseilene fra Indusdalen i Pakistan; de er fra ca. 2500 f. Kr. eller tidligere. De viser en person i meditasjonsstilling, men skriften som ble benyttet, er ennå ikke tydet. Derfor er det uklart hva avbildningene viser til.

Det er funnet avbildninger av en skikkelse i meditasjonsstilling i Indusdalen, nåværende Pakistan, fra ca. 2500 f. Kr. Kanskje kan vi ane et utgangspunkt for yoga her?

Noen få skrifter om kroppsyoga er bevart fra 1500-tallet og senere, men de er lite egnet som lærebøker. Dessuten rommer de bruddstykker fra andre tradisjoner.

Når vi nærmer oss vår egen tid, fra begynnelsen av 1800-tallet, finnes noen få manuskripter med illustrasjoner av yogastillinger, men igjen er fremstillingene av øvelser slik at de knapt kan brukes som lærebøker. Det meste er nok heller overlevert muntlig fra mester til elev gjennom århundrene.

Bildet viser en side av et manuskript om kroppsyoga fra 1800-tallet. Forfatteren sies å være Maharajaen av Mysore i Syd-India. Det er ikke lett å vite hva man faktisk gjør når man ser illustrasjonene.

Ulike tilnærminger

Kroppsyoga er følgelig ingen fastlagt tradisjon, og det er oppstått til dels svært ulike måter å utføre øvelsene på. Dette mangfold viser noe av yogaens bredde, fleksibilitet og tilpasningsevne, men bidrar samtidig lett til å utvanne innholdet. Man refererer ofte til at yoga har flere tusenår gamle tradisjoner bak seg, som om yoga er noe entydig. Dette er bare delvis rett.

Vi har fritt oversatt hatha yoga til kroppsyoga. Hatha betyr på sanskrit kraft, disiplin eller styrke. Hatha yoga innebærer en disiplinering av kroppen som leder frem til mestring av ulike kroppsøvelser. Kropp og psyke tilføres kraft og styrke. I et atskillig senere skrift om yoga, Hatha yoga pradipika (oversatt: Lys på den kraftfulle yoga) fra 1500-1600-tallet, er det noen steder snakk om å tvinge kroppen til askese, endog til selvpinsler. Slike perspektiver tilhører ikke hovedretningene i hatha yoga og blir derfor ikke fulgt videre i denne bok. Vi legger Patanjalis definisjon til grunn og arbeider ut fra et ledighetsprinsipp der målet er selvvirkeliggjørelse gjennom arbeid med det kroppslige grunnlag for opplevelse, beslutning og handling.

Yogaboken legger Patanjalis definisjon til grunn og arbeider ut fra et ledighetsprinsipp der målet er virkeliggjørelse gjennom arbeid med det kroppslige grunnlag for opplevelse, beslutning og handling.

Yoga til Vesten

Fra romantikkens tid på slutten av 1700-tallet har personer i Europa og Amerika sett til India for inspirasjon og tanker om tilværelsen. Vi skal ikke forfølge denne utvikling, men henviser interesserte til kapittelet «Østen i Vesten» i boken Meditasjon på norsk (Dyade forlag 1989). Der redegjør Torbjørn Hobbel for hovedtrekk av østlig påvirkning i vår kultur.

Stor interesse for yoga ser vi i Vesten først fra 1970-tallet, og ikke minst fra 1990-årene. Når det gjelder Norsk Yoga-skoles røtter, startet skolen før denne yogabølgen.

I 1949 utga franskmannen A. Daniélou, professor ved BHU - Hindu universitetet i Varanasi, en dyptpløyende fremstilling om yoga. Den er ingen lærebok, men en redegjørelse for sentrale mål, idéer og begreper, hele tiden med henvisning til klassiske sanskrittekster. Tittelen på boken var Yoga - The Method of Reintegration (fritt oversatt: Yoga - veien til å gjenvinne helhet). Tittelen er ment å forklare betydningen av yoga. Samtidig må det føyes til at det i klassisk yoga aldri er tale om «re-integrasjon». På dette punkt har det sneket seg inn en europeisk idé som ikke er av orientalsk opprinnelse. I yoga skal man ikke tilbake til en tapt tilstand av helhet, renhet eller uskyld som f.eks. ofte tillegges barnet. Snarere skal man frem mot en tilstand man aldri tidligere har hatt del i. Det å nå målet for yoga forutsetter mobilisering av iboende ressurser på måter som hovedsakelig er mulig for voksne, reflekterte og modne mennesker.

Yogagymnastikk

Yoga er brakt til Vesten fra ulike hold. Mye av det som undervises i dag på kurs, i ukeblader, bøker og på DVD, representerer en uensartet sammenblanding av østlige og vestlige kroppskulturer. Etter vår oppfatning er det ingen kvalitetssikring at undervisningen har indiske kilder.

Fra slottet til maharajaene av Mysore i Syd-India ble det gjennom de siste par århundrene, men særlig fra midten av 1930-tallet, utviklet en slags syntese mellom indisk yoga, engelsk linjegymnastikk og kampsport. Resultatet ble ulike typer yogagymnastikk som blant annet skulle gi fysisk og psykisk fostring til kongens prinser. Kjente forgrunnsfigurer for disse retninger var B. K. S. Iyengar og Pattabhi Jois, sistnevnte med sin Ashtanga yoga. Pilates synes også å være en avledning fra tilsvarende retninger. Slik yogaundervisning omfatter i hovedsak intense øvelser som får opp blodomløp, puls og kraftig pust på måter som er uforenlige med fordypelse, stillhet og erkjennelse. Disse former for yoga preger mye av det som i dag undervises - i India som i verden for øvrig. Denne fremstilling dekker en helt annen retning innen yoga.

Krishnamacharya var lærer til B.K.S. Iyengar og Pattabhi Jois m.fl. Han var inspirert av engelsk linjegymnastikk. På bildet underviser han elever ved å stå på magen til en ung gutt som er i buestilling. Man skal vite hva man gjør for at det ikke skal gå helt galt.

Klassisk yoga

Denne boken følger et meditativt, klassisk spor i prinsippene som følges ved utøvelse av yoga. Målet er stillhet i sinnet, chitta vritti nirodha, altså det å bringe sinnets aktivitet til ro. Dermed er målet i samsvar med Patanjalis definisjon.

De fleste øvelsene som er beskrevet tar sikte på å bidra til meditativ forsenkning. Slik yoga er nyttig for alle som vil slappe av og hente nye krefter til hverdagen. Den styrker både kropp og sinn; utbyttet er mer helhetlig enn ved yogagymnastikk. Klassisk yoga er til hjelp for alle, og spesielt for personer som praktiserer dypere meditasjonsformer, som bl.a. Acem-meditasjon og visse varianter av mindfulness-meditasjon.

Noen unntak

Også denne boken beskriver enkelte øvelser som ikke har utgangspunkt i det vi anser som klassisk yoga.

Surya namaskar, solhilsen, er ingen klassisk yogaøvelse. Den ble utviklet i Syd-India i nyere tid og ble undervist første gang i Norge tidlig på 1960-tallet av en indisk ambassadør, sønn til en tidligere maharaja av Mysore. Øvelsen har sin verdi på grunn av dens kraftige stimulering av blodsirkulasjon og muskulatur. Den er å regne som yogagymnastikk.

Impulsøvelsene er til dels inspirert fra tantriske tradisjoner og er tatt med fordi de kan bidra til økt kontakt med uferdige rester i ens indre. De er heller ikke en del av den klassiske yoga, men kan gi tilgang til sider ved mennesket som klassisk yoga kan videreforedle.

Grunnleggende skiller i yoga og meditasjon

I boken Meditasjon på norsk (Dyade forlag 1989) skriver Are Holen om meditasjon:

Det kanskje mest grunnleggende skille går mellom hva vi kan kalle selvdirigeringsteknikker (også kalt konsentrasjonsteknikker) og ledighetsteknikker. De første er metoder hvor man mer eller mindre styrer, dirigerer seg selv i retning av et på forhånd oppsatt mål: f.eks. det å slappe av i høyre arm eller ben. Sinnets spontane aktiviteter kan da lett bli forstyrrelser det gjelder å holde under kontroll. (Side 13)

Videre skriver han:

Som motsetning til konsentrasjonsteknikkene står ledighetsteknikkene. Her er ikke spontanaktiviteter lenger et forstyrrende fremmedelement, men det sentrale. Istedenfor å dirigere, kontrollere, er hensikten å løsne kontroll, gi spontanaktivitetene friere rom. Når man ikke skal konsentrere seg eller dirigere seg i retning av noe, kan det ikke foreligge et endelig mål man skal frem til. Konsentrasjonsteknikker er ut fra sin egenart alltid målrettede. Ved ledighetsteknikker er ikke målet, men det man erfarer og gjennomlever det avgjørende; de er prosessorienterte. (Side 14)

Et tilsvarende skille eksisterer i yoga. Den holdning yogautøveren anvender i øvelsene, avgjør langt på vei resultatene. Som i meditasjon, er det vanlig i kroppsyoga med mye anstrengelse, noe som f.eks. kan dominere den yogagymnastikk vi finner i helsestudioene. Vår tilnærming er en annen. Den preges av ledighet og smidighet. Poenget er ikke å styre kropp og sinn gjennom konsentrasjon, men å åpne for det som strømmer under overflaten i bevisstheten. Slik kan utøveren komme inn i bearbeidelsesfelt som når dypere bearbeidelse av kropp og psyke. Den ledige åpenhet kan gjøre stille sider ved tilværelsen mer tilgjengelig.

Are Holen grunnla Norsk Yoga-skole i 1968. Han var da 22 år gammel, men hadde allerede i flere år praktisert yoga og meditasjon.

Are Holen i en undervisningssituasjon ca. 1970. Bilde fra reportasje i A-Magasinet, ukentlig vedlegg til Aftenposten.

Foto: Roland Nilsson.