Kristen frelse
Fra dødens mørke land til kristen opprømthet
Fra dødens mørke land til kristen opprømthet
I asiatisk kunst og utsmykning er den mest kjente dødsscene den døende Buddha. Antall bilder og skulpturer nærmer seg «uendelig». Motivet symboliserer en utbredt østlig forståelse av døden som både dennesidig og hinsidig. Sett herfra er Buddha død, men ut fra en annen dimensjon eller som bevissthet er han fortsatt, som del av en væren i en eller annen betydning.
Klassiske kinesiske malerier handler sjelden direkte om døden. Men de skildrer ofte det lille og ubetydelige mennesket som del av uendelige, uklare tåkelandskap. Vi er hverken her eller der, men, lik i lange meditasjoner, del av uoversiktlige og flytende indre strukturer.
Ritualer rundt døden varierer veldig. Fotballfans vil begraves i favorittlagets drakt; munker har lagt seg i egen kiste for å venne seg til døden.
Hverken aldersforfall, livstruende sykdom eller døden harmonerer med forever young eller 100 veier til god sex. For slike samtidsidealer blir aldring og død uinteressant, irrelevant og provoserende.
Samtidens dominerende institusjonsdød etterlater liten tvil: Døden har reist hjemmefra. En bortgjemt død avspeiler en paradoksal fremmedgjorthet til det vi alle har felles i en multikulturell og urbant tettpakket, men isolert og segmentert levemåte.