En utbredt vits: Hva er forskjellen mellom dødeligheten i Oslo og Delhi? Et postmodernistisk aksiom er at intet er absolutt. Men vår dødelighet er det. Gjennom noen titusener av år har over 100 milliarder med vår genetiske utrustning levd. Alle har dødd eller skal dø.
Hverken aldersforfall, livstruende sykdom eller døden harmonerer med forever young eller 100 veier til god sex. For slike samtidsidealer blir aldring og død uinteressant, irrelevant og provoserende.
Erfaringen er nærmest kontraintuitiv. I visse ekstreme situasjoner er det best ikke å inngi håp, men hjelpe med å forholde seg til den død som uunngåelig venter.
Skrevet av Ole Gjems-Onstad
Døden er universell. Ens død og dødelighet peker ut over ens eget og mot noe fundamentalt. Men denne universalitet kan provosere som krenkende alminnelighet.
Å tenke over sitt liv med døden som horisont kan få frem det man ellers ikke snakker om eller tenker over, og hvilke hendelser og kapitler i ens liv som er mer og mindre sentrale.