teater

En påpekning av de kvalitetskrav både skuespillere og tilskuere vil kunne enes om — dersom de «satser sin personlighet».

Røynsler frå ein som skal gå ut i mørkret når applausen bryt laus ved teppefall.

En påpekning av to teatermodeller: En med store ressurser, men fastlåst organisasjon. En annen med små ressurser, men med frihet fra systemene.

Om industrialiseringen av teaterlivet som paradoksalt nok skjedde samtidig med 70årenes store frihetskamp i norsk teater.

Hvem er Brand? Snever, intolerant, brutal i forhold til kone og barn, til bygdefolket og til seg selv. En ny slags helt, skriver Michael Meyer, «like fremmed og oppskakende for det lesende publikum i 1860-årene som en hvilken som helst anti-helt i det europeisk teater nitti år senere.» (s 254)

KJERNEN I KEISER OG GALILEER ER DEN SVARTE OG RASENDE sjalusien hos en frysende ensom mann som intenst ønsker å bli sett, bekreftet, anerkjent og tatt inn i varmen. Det mest skremmende ved Keiser og galileer er den isnende ensomheten som skjærer gjennom hovedpersonen, keiser Julian. Han er alene, har en følelse av at Gud ikke vil vite av ham, han hånes, blir avvist - og alle vil bruke ham til sitt, sende ham ut i striden. Stadig forsøker han å vinne venner, tilhengere, få støtte. Men blir alltid forlatt og overlatt til seg selv. Og han er sjalu inntil det besatte på galileeren Jesus, som tenner menneskene, får dem til å gå i døden for seg og lever i deres varme hjerter.