"Jeg kan ha en noe hard og krampaktig utførelse i de daglige meditasjonene. Synes jeg aksepterer dette brukbart. Men når tiden faller lang, kommer misfornøydhetsfølelsen. Den er svært ubehagelig å kjenne på. Jeg har oppdaget at det er lettere å flytte oppmerksomheten til en perifer og ikke perfekt lyd enn det motsatte, nemlig å flytte lyden inn til sentrum for oppmerksomheten. Lett og ledig handling er jo for meg forbundet med ledighet.
Etter et helgekurs med veiledning kan tiden gå svært raskt. og det er spennende når kroppsrytmen i kortere perioder blir stille og lyden er ”fri”. Når jeg blir klar over dette og kan tenke lyden som jeg vil, føles nesten kaotisk.
Så vidt jeg forstår er to halvtimer om dagen ikke likeverdig med tre kvarter. Er det slik dere forstår det? Eller er det kanskje viktigere at man reiser regelmessig på kurs og annen veiledning?
(Svaret: klikk på overskriften)
Ledighet innebærer aksept av at utførelsen ikke svarer til idealet. Det er lett å forstå at det er ubehagelig å kjenne på misnøyen. Særlig når metodelydgjentagelse krever anstrengelse. Den skal jo være uanstrengt!
Misnøyen kan tolkes som tegn på at vi mediterer feil. Feilen er i så fall å følge retningen fra misnøyen. Vi kan ikke forvente at lydgjentakelsen alltid flyter lett. Oppgaven i meditasjon er å være til stede selv med misnøye og oppfatning av feil metodelydgjentagelse. Går det an å finne litt mer ledighet i situasjonen? Den lille graden av økt ledighet er det som teller i lengden.
Under meditasjon skaper vi holdning som fristiller. Vi kan være nær noe i oss som ikke er åpent og ledig. Det er jo nettopp det meditasjon inviterer til. Ledighet inviterer til påvirkning av ikke-ledige holdninger. Det kan påvirke handlingen som er å gjenta en tenkt lyd slik at den blir mindre uanstrengt enn ønskelig. Slik fungerer prosessen. Det er en myte og en metatanke at meditasjonen er mislykket, når gjentakelsen av metodelyden ikke er så uanstrengt som ønskelig. Enhver situasjon er utgangspunktet for å skape ny ledighet der dette er mangelvare.
Et alternativ kan bli å fjerne seg fra situasjonen. Det er mulig ved å la metodelyden gli i bakgrunnen. Har vi ledighet når metodelyden flyter av seg selv i periferien? For mange vil sikkert det passe med ledighetsbegrepet. Men da bruker vi begrepet om opplevelsen av at det går greit.
Det er enkelt å finne ledighet der vi er lommekjente og komfortable. Det er bare ikke der vi øker vår kapasitet for ledighet. En ledig prosess innebærer å være tilstede i situasjonen og søke ledigheten derfra, ikke fjerne seg fra den. Som du skriver, skal vi flytte oppmerksomheten til metodelyden når vi merker at den blir fjern.
At metodelyden glir i bakgrunnen kjenner vel alle seg igjen i. Det er helt normalt at det skjer av seg selv. Ubevisst motstand gjør at vi slipper unna i kortere eller lengre perioder, men vi skal ikke selv legge opp til det ved å tillate oss å bli fjerne.
Du spør også om det er forskjeller på å meditere to ganger 30 minutter og en gang 45 minutter. Forskjellene er små. Alle må innrette seg etter hverdagens krav og velge alternativer som er praktiske. Det viktige er at begge alternativene holder den meditative prosessen i gang. Dypere avspenning får man ved i tillegg å dra på retrett fra tid til annen, slik du skriver at du gjør, samt delta på langmeditasjoner. Lengre meditasjoner utfordrer ledighet på en helt annen måte enn daglige meditasjoner og åpner for å etablere ledighet på nye områder.
For oss alle er det en utfordring å finne en utførelse som er preget av akseptering av nået, ikke en streven etter idealene. Som ledd i å øke bevisstheten om egen meditasjon hadde det vært fint om du sender oss en e-post der du kort beskriver:
• Din opplevelse av gjen-takelsen av metodelyden for tiden (for eksempel om lyd er overskygget av kroppsrytme, om den varierer mye, om du eksperimenterer, etc.)
• Ditt ideal for gjentakelsen
• Hva forskjellen mellom opp-levelse og ideal gjør for din vurdering av meditasjonen
Forhåpentligvis kan vi fortsette å drøfte dette temaet.