«Overlever jeg?»

Erfaringen er nærmest kontraintuitiv. I visse ekstreme situasjoner er det best ikke å inngi håp, men hjelpe med å forholde seg til den død som uunngåelig venter.

«DU KOMMER TIL Å DØ»

Den amerikanske førstehjelper Matthew O’Reilly fortalte i en TED Talk at han de første år ville være positiv når han ankom et ulykkessted. Dette idealet fulgte han selv når de skadede åpenbart ikke var til å redde. Var de rammede ved bevissthet, spurte de gjerne: Kommer jeg til å klare det; overlever jeg?

Krigsfilmer og - litteratur skildrer hvordan kamerater og sanitet prøver å styrke den skadede psykologisk. Det er viktig ikke å «slippe», men kjempe. Inntil et visst punkt er det utvilsomt riktig. Mange vanlige pasienter kommer seg lettere dersom de tror det er håp. Men mange av de forulykkede til den amerikanske førstehjelper var et annet sted. Personene var så kvestet at redning var fånyttes. «Jeg løy», sa O’Reilly. «Jeg visste de ville dø, men jeg svarte: Dette går bra. Du greier deg.»

En dag skjedde et skifte. O’Reilly var i ferd med å skjære løs en ung kar med overkroppen fullstendig ødelagt i en frontkollisjon. Den unge mannen så på O’Reilly: «Skal jeg dø, eller klarer jeg det?» Uten å forstå hvorfor lot O’Reilly unnvikelsen ligge. «Jeg beklager. Det er ikke noe vi kan gjøre. Du kommer til å dø.»

Det overraskende var responsen. Mannen ble ikke fortvilet, urolig eller redd. Han gikk inn i seg selv og fant en slags ro. «For meg var den dagen et skille», sa O’Reilly. «Deretter har jeg stort sett sagt det som det er, når det er helt klart at døden blir utfallet. Og reaksjonen har vært den samme. Det svaret har gitt vedkommende fred. De avfinner seg med det uunngåelige, og det hjelper dem.»

Det var bedre å dø seende enn i blinde. Man kan ikke forholde seg til det man ikke vet. Førstehjelperens konklusjon samsvarte med et meditativt ideal om eksistensiell ærlighet. Også når vi utfordres, gir det mest forankring å være der vi er.

«BARNA STOPPER IKKE MED Å DØ»

Det vanskeligste er kanskje små barns død, og de mest provoserende alvorlige diagnoser de som gis barn.

Grunnleggeren av et pioner hospice for barn, Kathy Hull, trakk på en annen TED Talk frem smerten ved å forholde seg til at et lite barn skal dø. Det er så lett å bli frenetisk insisterende på at alt medisinsk må forsøkes. Få har problemer med å forstå foreldres fortvilte ønsker om at intet må forbli uprøvd.

Men er det realistisk intet å gjøre, bør vi ikke vike unna det uunngåelige. Da svikter vi barna, sa Hull: «Barna slutter ikke med å dø bare fordi vi ikke klarer å takle det.» Det hjelper ikke barna at vi benekter, var Hulls utvetydige erfaring. Døden går ikke over ved at vi ser bort. I stedet bør vi ta inn over oss det som venter, og forsøke å gi barna så mange rike øyeblikk som mulig før de forsvinner.

LIK SPEDALSKHET

Å unnvike egen dødelighet kan svekke evnen til å støtte andre i deres tap.

En amerikansk kvinne som mistet en ung sønn, sier at mange var hjelpsomme, «but not all of them! I did experience the classic incident of an acquintance running down the other supermarket aisle to avoid me, but us both being aware that she had seen me, and I had seen her avoidance tactics too!»

Den engelske forfatter C S Lewis skriver om sin kones død i klassikeren A Grief Observed: «I like best the well brought-up young men, almost boys, who walk up to me as if I were a dentist, turn very red, get it over, and then edge away to the bar as quickly as they decently can. Perhaps the bereaved ought to be isolated in special settlements like lepers.»

Lewis tar litt lett på hvor vanskelig det kan være å finne de riktige ordene overfor dem som sørger. Man skal være sensitiv og ivaretagende, unngå frasene og si noe personlig som ikke støter. Blir man konkret i sin omtale av avdøde, kan man raskt lære hvorfor en del holder seg til konvensjonelle formuleringer. Det er sårbare øyeblikk.

SKJULTE DØDEN FOR DEN DØENDE

Ifølge psykiateren Elisabeth Kübler-Ross fortalte på 1970-tallet bare 10 % av amerikanske leger pasienter med en alvorlig diagnose at sykdommen kunne være dødelig. Hun påpekte at leger og helsepersonell ikke ville snakke om dødelige diagnoser og ofte unngikk å omtale døende pasienter på egen avdeling. Den amerikanske legeforening uttalte offisielt at leger hadde rett til ikke å formidle slik informasjon til sine pasienter. Kübler-Ross gikk mot de tradisjonelle holdninger og fremhevet at pasienter gjerne ville i dialog om sin tilstand og den død som ventet.

I dag er det et ideal for helsepersonell å etterstrebe åpenhet med mindre pasientene signaliserer at vedkommende ikke ønsker å høre. Det har vært en betydelig endring siden så sent som for noen tiår siden da man forsøkte å skjule dødelig sykdom for mange i familien. Ikke sjelden var problemet at sentrale pårørende var informert, men ikke pasienten selv. 

Resultatet ble barrierer, avstand og forstillelse i en situasjon med særlig behov for nærhet og oppriktighet.

ØKER LIVSKVALITET OG LIVSLENGDE

For alvorlige syke personer er erfaringen generell: Det øker livskvaliteten å forholde seg til en alvorlig diagnose. Vilde D Haakensen refererer i Dyade 2/12 til den amerikanske psykiater David Spiegels studier der lungekreftpasienter som snakket om døden, levde lenger enn de grupper som ikke gjorde det. Andre undersøkelser viser det samme: Å forholde seg til forestående død kan heve ikke bare livskvalitet, men også livslengde.

Å betraktes som død i levende live er ærefullt i japansk kultur. Døden er ut fra japansk tankegang naturlig, ikke en straff. Sammenhengen er ikke nødvendigvis kausal, men Japan har en usedvanlig høy levealder.

SKYGGEN VISER LYSET

Det er mange historier om at det beste i en kan komme frem når man forstår og aksepterer at slutten er nær. Konfrontasjon med en mulig snarlig død gjennom alvorlige diagnoser eller livstruende hendelser kan hjelpe til å ta livet mer på alvor. Det viktige kan ikke lenger skyves på. Man søker mot nuet, ikke fremtiden, og vektlegger naturlig nære og viktige relasjoner og små ting i det daglige.

Den israelske suksesskribenten Yuval Noah Harari2 har betonet at man behøver ikke fatte hva døden er for å forstå livet, men man bør forholde seg til døden som et faktum i egen tilværelse.

Den russiske forfatter Fjodor Dostojevski sa at vi kjenner lyset fordi skyggen eksisterer. - Døden og livet er en helhet. Man kan ikke bare male lys, ikke kun gå rett på det som skinner. Lyset får sin verdi på bakgrunn av det som er mørkt.

Konklusjonen kan virke paradoksal: At det å tenke på noe vondt, kan gjøre livet bedre. Men kontemplasjon over livets kontrast, over døden, kan bidra til at man ser tydeligere de muligheter og det ansvar livet gir. Den tyske filosofen Hans-Georg Gadamer sa at bevissthet om døden hjelper en til å slippe illusjoner om livet; til å leve det livet man har.

Men døden kan også ha i seg noe av det lys livet alltid bærer i seg som et potensiale.

  1. Ann Martin i Sarah Earle m fl: Making Sense of Death, Dying and Bereavement: An Anthology, Sage 2009 s 138.
  2. Mest kjente bøker: Sapiens, Homo Deus og 21 tanker om det 21. århundre.

Produkter

Dyade 2022/2 Tenke på døden

 

Relaterte artikler