Leder

Hva er poenget med fantasifulle fortellinger om fiktive personer plassert i en fremtid vi kanskje aldri kommer til å oppleve? Har slike filmer og romaner noe å fortelle oss om virkeligheten? Ja, når det gjelder vår indre virkelighet og subjektive sannhet, for ikke å snakke om livets eksistensielle understrømmer, er fiksjonen kanskje blant våre sterkeste kort, som en pendant til meditativ fordypelse. Eksistensiell ærlighet handler ikke først og fremst om bokstavelig sannhet, men om vilje til å forholde seg til virkeligheten slik den er, ikke slik vi håper og forventer. Livet er motsetningsfullt og flertydig, som en kabal som aldri går opp. Det er dette fiksjonen kan fange bedre enn den nakne realismen. Veien til innsikt er full av paradokser: Filmregissøren Steven Spielberg og forfatteren Kazuo Ishiguro nærmer seg det genuint menneskelige ved å lage fiktive fortellinger om roboter med kunstig intelligens. Forfatteren Philip Roth gjør det samme når han skriver om sin oppdiktede romanfigur Nathan Zuckerman, men ikke når han forsøker å gjengi biografiske fakta fra eget liv. Både den norske filmen Kampen om Narvik og HBO-serien Chernobyl ivaretar genuiniteten ved å fange elementer fra mange virkelige personers liv i én fiktiv karakter. I den franske TV-serien Gjengangerne vender døde mennesker tilbake til livet og forstyrrer vår skarpe grense mellom liv og død, orden og kaos. Og det er nesten søtt når en robotstøvsuger kommer inn i huset og utfordrer vårt skille mellom menneske og maskin.

Vi lever i virkelighetslitteraturens tidsalder, der brutale regler gjelder. Talentfulle forfattere som Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth skriver romaner som ligger så tett opp til virkelige hendelser at de både anklages for hensynsløs utlevering av andre og for skamløs løgn om seg selv. Vi lever også i en tid preget av Fake News og Post Truth, der Donald Trump og Boris Johnson vinner valg og påvirker internasjonale forhold ved å lyve ufortrødent.

Bibelens Pontius Pilatus var forut for sin tid da han ifølge Johannes-evangeliet spurte Jesus: «Hva er sannhet?» I rockeoperaen «Jesus Christ Superstar» blir han i tillegg tillagt følgende postmodernistiske refleksjon: «We both have truths. Are mine the same as yours?» Samtidig roper den jødiske mobben i bakgrunnen «Crucify him, crucify him», ikke uten likhet med vår tids kulturkrigere. Pontius Pilatus toer sine hender og bøyer av for presset, slik så mange av oss gjør i dag også.

I ledig meditasjon er tankestrømmens frie blanding av fantasier og trivielle hverdagsminner en forutsetning for å nærme oss den vi er på bunnen: vårt sanne selv, vår stille kjerne, det i oss som ikke bare er skapt av omgivelsene og historien. Det er lett å tenke at gode filmer og sterke romaner til syvende og sist er laget av det samme materialet.

  God lesning!

Halvor Eifring

redaktør