To mennesker i Gorkij
«Dette mennesket er ikke det minste redd for noe — ikke for noenting. Og ikke for noen.» Ordene stammer fra den russiske forfatteren Viktor Nekrasov og er myntet på fysikeren og menneskerettighetsforkjemperen Andrej Sakharov.
- Salman Rushdie, Stein Mehren, Tor Edvin Dahl, Jan Myrdal, Carl Henrik Grøndahl, Rolf Brandrud, Espen Haavardsholm
Det var en gang. Europa satt på toppen av kloden og skuet stolt ut over sine besittelser i den 3. verden. I de tider var det best her hjemme: Gud, Kongen og Fedrelandet var absolutte verdier få betvilte. I de underlagte områdene - Asia, Amerika, Afrika, Australia - bodde mennesker som ikke var som oss. Vi var bedre på alle vis, hadde intet å lære. Vestens kultur ble lite forandret i møte med en annen verden.
Da Svenska Akademien i oktober 1978 besluttet å gi årets Nobelpris i litteratur til den polsk-jødiske forfatter Isaac Bashevis Singer, nå bosatt i New York, oppnådde de 18 medlemmene to ting: Å rette verdens oppmerksomhet mot en spennende forfatter det aldri har vært mye blest om — og derigjennom å vekke interessen for en høyst egenartet livsform som ble borte i nazistenes gasskamre, i Holocaust: den jødiske kultur i Øst-Europa. Deler av et folk som er en gåte både for seg selv og verden.
Hva innebærer det å ta et oppgjør med samtidens mest selvfølgelige begreper — som få stiller spørsmålstegn ved og som derfor er med på å gjøre oss fremmede for oss selv, vår egen forståelse?
Tanker om Haugtussa i NRK Radioteatret
- Den inre dialogen med Reskameraten
Den lilla ensamma pojken från Västerbottens inland i norra Sverige berättar sin historia om och om igen. Den lyder som så: man är ett barn som bär sin uppväxt, sin omgivning och tidiga upplevelser med sig genom hela livet, oavsett om man har insikt om att det förhåller sig så eller inte.