meditasjon

Menneskets tilværelse omfatter både ensomhet og fellesskap, originalitet og tilpasning, lederskap og underkastelse. Vi har alle egenart, men er uopphørlig stillet overfor kollektive tilpasningskrav. Mennesket har behov for å utvikle begge retninger: sin individualitet og sin evne til å leve, skape og styre sammen med andre - i grupper, i samfunn. Det er unaturlig å skille sterkt mellom de to. Bevegelse på ene område påvirker det andre, og omvendt. Psykologisk vekst må med nødvendighet omfatte begge. Hoved­vekten ved bearbeidelse kan selvsagt plasseres forskjellig - på det mellom­menneskelige i grupper, på individ i meditasjon, terapi og psykoanalyse. Det er således intet motsetningsforhold i ACEM mellom interessen for meditasjon og på andre siden for gruppepsykologisk bearbeidelse. Begge stimulerer utadrettet liv og økt forankring i følelsesmessige ressurser.

Umoralen i moralen. Hva mener vi med det?

Kanskje noe slikt: Bak våre idealer kan det også skjule seg noe disse idealene ikke tillater oss så lett å se. Gjemt blant englene våre kan vi, om vi leter nøye nok, også komme til å finne demoner.

Høsten 1979 vedtok biskopene i Den norske kirke en uttalelse om «De mo­derne meditasjonsbevegelser og kir­ken». Tittelen er misvisende, ettersom uttalelsen utelukkende omhandler meditasjonsmetoden transcendental meditasjon, TM og hovedsakelig orga­nisasjonen Acem. Biskopene hevder at Acems arbeide leder til «en panteistisk virkelighetsforståelse som er et kris­tent menneskesyn fullstendig frem­med». På denne bakgrunn advarer de mot organisasjonens virksomhet.